Bilder fra Dhulikhel og Kami Gaun

Bøffelkalv i Kami Gaun

HAMU har i tre år støttet et prosjekt for å bedre levekårene i  dalitlandsbyen Kami Gaun. Prosjektet drives av SOCH Nepal, som har lagt ned mange timers frivillig arbeid med å bygge toaletter, anlegge vei, reparere vannledninger, undervise på skolen, starte kooperativ og forbedre landbruket. Det siste året har mye energi gått med til å lage vannbasseng for å lagre regnvann og dermed forlenge vekstsesongen for landbruket. Under følger noen bilder fra besøket den 12. januar. Dagen startet med besøk i distrikshovedstaden Dhulikhel hvor det ble arrangert en såkalt exposure visit for landsbyen. Dette var den siste av aktivitetene på planen for 2011. Ca. 50 landsbyboere fikk  foredrag og ble tatt med til de ulike statlige kontorene, som utviklingskontoret, helsemyndighetene, skolekontoret, politistasjonen, og de fikk også treffe den lokale representanten i den lovgivende forsamlingen. En mer fyldig rapport fra besøket kommer. I mellomtiden kan dere lese om første besøk i landsbyen her.

Landsbyboerne ankommer Dhulikhel med buss. SOCH og HAMU reiste fra Katmandu etter at landsbyboerne la ut, men kom allikevel fram først til tross for lengre vei. Det er god grusvei nesten helt fram til landsbyen, men de siste fem kilometrene tar grusen slutt....

To av de frivillige fra SOCH Youth

Dagen startet med et måltid, mens vi ventet på maten holdt SOCH foredrag i friluft. Over er T. N. Ghimire, visepresident i SOCH (og aktiv i Transparency International Nepal), i gang med et foredrag om korrupsjon og hva slags rettigheter vanlige folk har i møte med byråkrater.

Balbadur fra landsbyen har tatt ordet.

Full konsentrasjon

Ungene i landsbyen

Vannbasseng konstruert med plast for å lagre regnvann til å vanne jordene.Gjennom å ta vare på regnvann forlenges vekstsesongen og avlingene blir bedre. Dette gir igjen økte inntekter. Det er det siste året laget 78 slike basseng i landsbyen, hvert basseng rommer ca 10 000 liter vann. Arbeidet er gjort på dugnad, materialene er finansiert av HAMU.

Kvinner i Kami Gaun. Dama til venstre har vi truffet før, dere kjenner henne kanskje igjen fra de gamle bildene?

Hus i Kami Gaun. Tørking av mais på husveggen er typisk for Nepal. Legg merke til gresskaret!

Utsikt på vei hjem

Landsbyboerne har nå begynt med kommersiell griserøkt. Denne karen må desverre bli middag i nær framtid. Det er planer om å utvide til kommersiell melkefarming også. 

 

Follow my blog with Bloglovin

Oppdatering fra Nepal

Stemningsbilde fra Himalayan Java

Bagasjestatus: Bagasjen har kommet! Etter flere dagers opphold på flyplassen i Delhi ankom den Katmandu i dag. Egentlig har jeg klart meg helt fint uten bagasjen, jeg hadde sminke, laptop og tannbørste i håndbagasjen, og med strategisk innkjøp av undertøy og fleecejakke og flittig bruk av hotellets renseri har det vært helt uproblematisk å kun ha et sett med tøy. Kanskje jeg bare skal ha håndbagasje neste gang?

Dagens musikk: Are You Gonna Go My Way?, Two Princes og diverse Oasis. Sukk, nittitallet..... :)


Dagens program: Besøk på Women's Comission. Deretter flere timer på en takterrasse mens vi ventet på siste nytt om bagasjen, fulgt av møte med president og styremedlem i SOCH Nepal, fulgt av tur til flyplassen for å hente bagasje og kreve kompensasjon for tort og svie fra Qatar Airways. Resultat av sistnevnte: 12 000 rupi i kompensasjon. Siden jeg kun har brukt 4000 rupi til nå på klær og toalettsaker går jeg i pluss :)

Dagens vær: Deilig solskinn, men kaldt når sola forsvinner. 


Dagens drink: Svart kaffe og Hot rum punch (det er kaldt!)

Dagens helt: Dharmaraj, sales manager på Park Village Hotel. Jeg var på besøk der i går og nevnte bagasjeproblemer, og Dharma begynte med en gang å ringe sine kontakter i Qatar Airways.  Deretter har han ringt jevnlig for å holde meg oppdatert. Jeg bor altså ikke på hotellet hans, mens det stopper ham ikke fra å gjøre en fantastisk innsats!

På grunn av stadige strømbrudd er det bare vanlig kaffe tilgjengelig, fancy kaffe avhenger av strøm til espressomaskinen. Helt ok for meg, siden de ikke har soyamelk....  Det er seriøst mange kaffebarer i Katmandu. Du trenger aldri gå mange meter uten tilgang til dobbel espresso. På grunn av mangel på bensin og diesel er det også mindre trafikk enn vanlig.

Kvinnelige torturofre

I går var jeg i møte med Centre for the Vicitms of Torture (CVICT). CVICT er den organisasjonen HAMU har samarbeidet lengst med her i Nepal, og de gjør et viktig arbeid for å spre kunnskap om tortur, menneskeverd, mentale lidelser og post-tramuatisk stressyndrom. De siste to årene har HAMU finansiert et behandlingstilbud for kvinnelige torturofre. Poenget med å lage et eget tilbud for kvinner er at de har vanskeligere for å oppsøke hjelp enn menn, det er problematisk for dem å reise aleine, og de mangler et trygt sted å bo mens de mottar behandling. Det er kun et sykehus som behandler mentale lidelser i hele Nepal, og kunnskapen blant leger flest om mentale lidelser er begrenset. De fleste ender opp med å skrive ut smertestillende midler til kvinner som egentlig  lider av angst, depresjon, post-traumatisk stress og schizofreni. Som nevnt i et tidligere blogginnlegg er selvmord vanligst dødsårsak blant kvinner i aldersgruppen 15-49 år her i Nepal. Under følger et eksempel på hva slags case CVICT behandler.  Når du leser historier som den under kan du begynne å forstå hvorfor så mange velger å ta livet sitt, og også viktigheten av tilbud som det til CVICT.

A 27 year old woman who was raped and tortured by the police as a 13 year old girl by being accused of supporting  Maoists.
A traumatic history of rape, constant beating, water-boarding and use of sticks to force chili/ salt in her genital area.
The first time she came to our centre, she cried for hours telling her story and the problems she has now. She says that she felt relieved on that day and ever since she starting coming to our centre.
Diagnosed as having post traumatic stress disorder with severe constipation and piles.
She was treated for all her conditions using various psychotherapies, psychiatric support, surgical consultation, emotional support etc.
She was seen first in January 2011. She now sleeps well, has no nightmares and flashbacks, does not fear the police and has no constipation and no blood in stools.
She plans to have a child once she is off the required therapies and medications.
Impact: Better health, started studying, married, family acceptance, job offer from FM radios.
Indirect impacts: Referred victims of torture to CVICT, educated other victims that their problems can be solved if they receive the right kind of help, according to her she has learnt how to provide emotional support to other victims.
“If I hadn’t come to your centre, I would have lived in fear all my life’

I følge terapeuten som behandlet henne ble hun holdt i fangenskap og torturert i ca. 6 måneder! Som 13-åring!  Helt forjævlig....

Regnvær i Kathmandu

Gårsdagens program: sjekke om bagasjen var kommet (niks), vandre litt i butikker, blogge/sende mail og ringe rundt for å gjøre avtaler. Ettermiddagen ble tilbragt på SOCH-kontoret (Society for Humanism Nepal) hvor jeg fikk en rask innføring i planene for det nye prosjektet deres (et prosjekt som skal gjennomføres i samarbeid med kvinnekommisjonen, og som skal ta for seg alle former for tradisjonell undetrykkelse av kvinner, både fra hinduistisk, buddhistisk og muslimsk tradisjon), deretter middag med deler av styret for SOCH.

Utsikten fra Le Bistro - Thamel

Dagens program: Sjekke bagasjen (den er i New Delhi, visstnok), sende sint klage til Qatar Airways, treffe PPR (protection of People's Rights) og høre om deres planer for å lage dokumentarfilm om hekseforfølgelser, deretter kort møte med SOCH ( de planlegger å starte en humanistskole beregnet på middelklassebarn, mao ikke særlig aktuell for HAMU-støtte), deretter hjem til Uttam som er leder for SOCH Nepal for å spise middag med ham og kona. Så da fikk jeg se  hvordan et middelklassepar i Nepal har det. Veldig rosa, men veldig fint....

Rajendra fra PPR med plakat om hekseforfølgelser. Overskriften sier "Heksekunst er bare overtro". Produksjonen er et resultat av fjorårets HAMU-prosjekt. Plakaten har vært distribuert til 1000 statlige kontorer, inkludert politistasjoner.

Dagen i dag har vært veldig kald, og det har regnet. Alle har klaget over været, og jeg ble iskald de timene jeg var hjemme hos Uttam og Upsara. De har ikke oppvarming hjemme, i likhet med de fleste andre, og siden strømmen er vekke 19 timer til dagen er det lite vits i å investere i en elektrisk ovn. Heldigvis har jeg investert i en flott, knall rosa fleece.

Katmandu - kvinner og likestilling

Kvinner i Dalitlandsbyen Kami Gaun

Dagens The Kathmandu Post hadde en interessant nyhet om at DFID og UNFPA  hadde publisert en ny rapport om selvmord blant kvinner i Nepal (A Review of the Evidence: Suicide Among Women in Nepal). Selvmord er visstnok den vanligste dødsårsak blant kvinner i aldersgruppen 15-49 år. 21 % av selvmordene ble begått av jenter yngre enn 18 år (kilde: IRIN). Mentale lidelser, vanskelige ekteskap, og utbredt vold mot kvinner blir pekt på som mulige årsaker, men den nye rapporten er interessant fordi den ser på en kombinasjon av ulike faktorer og finner at sosioøkonomisk status er blant de viktigste faktorene (alder, sivil status, utdanning, religion). I tillegg er mentale lidelser og sosiale og situasjonelle årsaker som konflikt, trafficking, traumer, fattigdom, kvinners lave status, sosial eksklusjon og samfunnsendring viktige medvirkende faktorer. Dette er interessant fordi HAMUs største prosjekt (målt i kroner) i Nepal akkurat nå dreier seg om kvinner med mentale lidelser og traumer. Mentale lidelser er forbundet med mye tabu, mange tror fortsatt at personer med sinnslidelser er rammet av onde ånder, og de blir isolert fra sine lokalsamfunn. Mentale lidelser er også et område som er forsømt i offentlige helsetjenester.

I tillegg planlegger SOCH et nytt prosjekt med fokus på kvinner og undertrykkende tradisjonelle praksiser. Denne rapporten blir med andre ord nyttig lesing for oss i HAMU og er allerede lastet ned fra nettet.

Nepalske kvinner er langt fra likestilt, noe Ida tidligere har blogget om på MadDam.

Katmandu - statusoppdatering

Bagasjen min har fortsatt ikke ankommet. I går ble jeg fortalt at den var blitt stående igjen i Oslo, men skulle være på vei til Doha og ville ankomme Katmandu lørdag kveld eller søndag morgen. I dag er den visstnok på vei, så da dukker den kanskje opp. Uansett, siden jeg går i knehøye støvletter og lang ytterjakke som jeg har på både inne og ute (ja, det er kaldt) så spiller det egentlig ingen rolle om klærne mine dukker opp eller ei, det er jo ingen som kommer til å se at jeg har på den samme genseren hver dag i åtte dager. Hadde jeg hatt planer om å dra opp i fjellene hadde det vært litt verre, men etter å ha fått kjøpt inn litt undertøy og toalettsaker er livet helt OK. Det eneste jeg savner er kontaktlinser.

Dagens musikk: Britney Spears - Dance until the world ends og Jennifer Lopez - On the Floor. Guilty pleasures....

Katmandu!!!

Da er undertegnede (Sara) etter litt om og men tilbake i Katmandu. Det er to og et halvt år siden sist jeg besøkte Nepal - en periode var det Tuva og Gry som hadde ansvar for oppfølging av prosjektene her -  men etter litt omrokkering er de tilbake hos meg. Noe jeg er glad for, jeg liker nemlig både landet og prosjektene våre her, og syns det er et privilegium å få lov til å følge dette opp. Siden jeg allerede følger opp India er det heller  ikke så ulogisk - dette er naboland med en del av de samme problemstillingene: kastesystem, samfunn dominert av religion og tradisjon og mange som lever på fattigdomsgrensen. Men Nepal har noe spesielt: Høye fjell, Himalaya. Som nordmann med sans for  fjell og daler kan jeg ikke unngå å forelske meg i et land dominert av høye, høye fjell. Jeg elsker å fly inn til Nepal på dagtid og se de snødekte fjelltoppene reise seg opp gjennom skyene. Magisk! Jeg liker også klimaet her, som er kjølig (grunnet høyden - Katmandu ligger på 1300 moh.) Om vinteren er det behagelig å sitte i sola på dagen - med en god jakke på vel og merke, men om kvelden blir det kaldt, og husene mangler oppvarming. Under mitt første besøk angret jeg bittert på at jeg hadde tatt med joggesko i stedet for støvletter, og jeg skjønner ikke hvordan lokalbefolkningen orker å gå barbeint i sandaler. 

Turen til Katmandu tar stort sett 20 - 24 timer med minst to flybytter, og stort sett med et langt opphold på flyplassen i Doha. Etter en forsinkelse i Doha ble jeg oppgradert til business på siste del av turen, men det viste seg å straffe seg: Bagasjen min ankom nemlig ikke Katmandu sammen med meg. Dette er en kjent problemstilling i HAMU-kretser. På den første HAMU-turen min til India mistet også enkelte sin bagasje. Hun som hadde flydd økonomi fikk til slutt kofferten sin, men hun som hadde brukt bonuspoeng for å oppgradere til første klasse på flyet fikk ikke kofferten sin før hun var tilbake i Norge. Jeg aner en underklausul av Sodd's Law her... Men men. Katmandu er ikke den verste byen å mangle bagasje i, og jeg følte meg nesten litt glamorøs når jeg sjekket inn på Kathmandu Guest House med bare en håndveske. Thamel, som er turistdelen av Katmandu, byr på gode shoppingmuligheter for turister, men for klær er det stort sett to stiler: fjellklatrer eller hippie. Normale ting som undertøy og sokker er det vanskeligere å oppdrive, men hvis du vil kan du også kle deg i pashmina fra topp til tå: pashminasokker, pashminatights, pashminagenser og pashminasjal. Pashminatruser har jeg ikke funnet ennå, men som veganer skal jeg også prøvve å unngå ull. Vi får se hvilken stil jeg lander på, foreløpig er jeg glad for at jeg reiste i forede vinterstøvletter og tjukk vinterjakke.

Første måltid i Katmandu: vegetable momos på takterrassen til Helena's.

I tillegg må jeg bare kommentere på musikken. Nittitallet er visst fortsatt populært her. I går tok jeg meg selv i å synge med til Captain Haddaway på mitt lokale supermarked, og siden hotellet mitt ligger rett ved flere livemusikkbarer kunne jeg også nyte musikk til middagen i form av cover av Oasis, Garbage med mer. Har jeg det fint her? Ja! Jeg gleder meg også til å treffe partnerne våre: SOCH, CVICT og PPR. SOCH har et veldig spennende prosjekt på gang som vi håper vi kan være med og støtte, PPR har nettopp fått en ny bevilgning for å jobbe med hekseanklager mot lavkastekvinner, og CVICT gjør bra arbeid med sitt senter for traumatiserte kvinner. Jeg skal også besøke dalitlandsbyen som SOCH har jobbet med i tre år og det blir muligens også et møte med kvinnekommisjonen som samarbeider med SOCH om deres nyeste prosjekt. Følg med på bloggen for (nesten) daglige oppdateringer!