Triste nyheter

En av Chope-jentene døde i går. Hun døde av malaria. Chope-jentene er årets kull i prosjektet Empowering Vulnerable Girls, som er et prosjekt rettet mot tenåringer fra fra flyktningeleirene i nord. Prosjektet retter seg særlig mot jenter uten familie, da disse er svært sårbare. Jentene har ofte en dårlig allmenntilstand når de kommer inn i prosjektet grunnet mangelfullt kosthold, mange barnefødsler, vold og fattigdom generelt. Målet med prosjektet er å gi dem et sted og bo og ferdigheter slik at de kan tjene penger selv og ikke være avhengig av å finne menn som kan beskytte dem. Mange menn behandler disse jentene dårlig, de fleste har blitt banket opp av kjærester i tidligere forhold.

Chope er et navn på et sted i det nordlige Uganda (også kjent som Konyland etter at filmen Kony 2012 fikk millioner av seere på You Tube). Dette er det tredje året HAMU støtter prosjektet, og det er den andre jenta som dør i år. Vi er svært lei oss hver gang slikt skjer, vi vil helst slutte året med like mange jenter som vi startet med, og hvis noen forsvinner vil vi helst at det skal være av andre grunner enn at de dør.

Litt mer om landmineprosjektet

Tirsdag den 27. juli besøkte var HAMU på feltbesøk for prosjektet Landmineskadde vender hjem. Dette er ikke et prosjekt som retter seg mot religiøs og tradisjonell undertrykking, men er et prosjekt som tar sikte på å hjelpe noen av samfunnets svakeste med å bygge opp livene sine etter krigen. Alle som deltar i prosjektet, både de som får hjelp og de som styrer prosjektet, er skadet av landminer, de aller fleste mangler ett eller to bein og noen mangler også en arm. Prosjektet tar sikte på å hjelpe landmineofrene med å bygge opp en normal tilværelse utenfor flyktningeleirene. Personer med funksjonsnedsettelser har tradisjonelt blitt dårlig behandlet i Uganda, og myndighetene gjør lite for å tilrettelegge for denne gruppen. Typisk for de som får hjelp er en kvinne vi besøkte denne dagen. Hun har mistet det ene beinet. Gjennom prosjektet har hun fått nytt hus på land som tilhører familien, men som har ligget brakk mens de bodde i flyktningeleir ikke langt unna hjemmet sitt i Odek. I flyktningeleiren levde hun av de matrasjonene hun fikk gjennom World Food Programme. Nå dyrker hun nok mat til seg og familien. På det meste bodde ca. 2 millioner mennesker, eller 90 % av befolkningen utenfor byene i nord, i slike leire. Grunnen var at Lord's Resistance Army drev systematisk terror mot sivilbefolkningen. Det er anslått av hver 3. gutt og hver 6. jente i det nordlige Uganda på et tidspunkt har vært bortført av LRA. Myndighetene oppfordret derfor innbyggerne til å flytte inn i leire slik at de lettere kunne garantere tryggheten deres. mange sluttet også å dyrke jorda for å unngå å bli plyndret av opprørerne. Dette bidro også til å gjøre dem avhengige av hjelpen de fikk gjennom leirene. Leirene er nå tømt, men for de med fysiske handikap har det vært vanskelig å flytte hjem siden alt må bygges opp fra bunnen av. Enkelte har bodd i leire i over 20 år, i mellomtida har jordene ligget brakk og hyttene har smuldret opp. GALMSG har hatt stor suksess med å dele ut geiter – det er umulig å finne nok fôr til geitene i leirene, så for å holde dem i live må eierne flytte hjem. Dessverre hadde ikke kvinnen vi traff råd til å sende de seks barna sine på skolen – hun må betale 5000 shilling – ca. 13 kr - per termin per barn, noe som er for mye penger for henne akkurat nå. På gården dukket det også opp noen menn som hadde fått okser og plog gjennom prosjektet. Oksene var tatt med slik at vi kunne beundre dyrene og få demonstrert ferdigheten de har opparbeidet seg i å pløye. De var fornøyde med oksene og oplæringen, men ønsket seg arbeidshansker og gummistøvler, noe prosjektet ikke har satt av penger til. Siden det krever styrke å håndtere okser får de landmineskadde hjelp av funksjonsfriske slektninger. De som har fått okser er organisert i grupper på fem som må samarbeide og hjelpe hverandre. De mener selv dette har vært vellykket fordi de da kan hjelpe og støtte hverandre.

Etterpå at jordet var pløyet satt vi i skyggen av tuntreet og hørte på deltakerne fortelle om livene sine.

De påstår at de ikke er redde for Joseph Kony lenger – men dette vil endre seg dersom han dukker opp igjen.

Oksene er satt i arbeid

Ungene burde vært på skolen, men familien kan ikke betale de 13 kronene det koster per termin.

Under tuntreet. Legg merke til krykkene. Huset i bakgrunnen er finansiert gjennom HAMU/Norad.

Noen dagers fravær - og ny rekord i forsinkelser

Først må jeg si at jeg var altfor snill med UHESWO-damene i innlegget forrige søndag. Møtet startet to timer for seint, ikke en. Når det gjelder dagens forsinkelse, så skyldes det en bil som måtte på verksted fulgt av en fartshum som kom litt i veien.

HAMU v/ Gunnar og Sara  i selskap med flere fra UHESWO tok turen opp til Gulu mandag. Der var det dårlig tilgang på internett, så da ble det vanskelig å oppdatere bloggen. Vi er nå trygt tilbake i Kampala - etter å ha satt ny rekord i forsinket avreise. Vi skulle ha reist klokka 08:30 i morges, men klokka ni fant vi ut at bilen var på verksted. Da hadde vi som de pliktoppfyllende nordmennnene vi er allerede sjekket ut av hotellet. Bilen var ikke klar før klokka ett - og så måtte vi fylle bensin og handle inn proviant. Deretter måtte vi stoppe i veikanten fordi en som het Christine hadde glemt veska si i bilen. Og så kom vi oss ca. en kilometer ut av Gulu før vi traffe en fartsdump og måtte innom nytt verksted. Der var vi i to timer før vi endelig kom oss av gårde. Lang dag med andre ord.

Det kommer rapport og bilder fra Gulu her etter hvert - de blir lagt ut under dette innlegget.

I morgen og søndag er det UHESWO-workshop om organisasjonsutvikling. Det blir spennende å se om de klarer å starte på tida denne gangen.

Solnedgang over Gulu sett fra Hotel Pearl Afrique

Yepp, Gulu er markert med oransje.

Gulu - workshop om menneskrettigheter

Torsdag var hele dagen satt av til workshop for jentene i UHESWO-prosjektene om menneskerettigheter. HAMU hadde ingen offisiell rolle i workshopen men var til stede for å observere og lære. Det store temaet denne dagen var vold i hjemmet – de aller fleste jentene har blitt banket opp av kjærester og eksmenn og opplevd at de ikke blir hørt når de går til politiet. Vold mot kvinner er dessverre ganske vanlig her og holdningen jentene møter hos politi og myndigheter er at de må ha gjort noe selv for å provosere fram volden. Politiet forlanger også ofte penger for å ta i mot en anmeldelse og krever at fornærmede skal dekke utgiftene til bensin hvis de skal etterforske saken. Det sier seg selv at disse jentene ikke har råd til å kjøpe seg rettferdighet. Maureen fra UHESWO holdt workshopen med assistanse fra Human Rights Commission, politiet og lokale myndigheter. Workshopen ble holdt på Acholi, det lokale språket, men HAMU-folket fikk oversatt noe av diskusjonen. Det virket som om det var nyttig for alle parter, og politiets Community Liaison Officer fikk høre et par sannhetsord – til hans ære kan det sies at han ikke prøvde å bortforklare noen av politiets tvilsomme praksiser, men aksepterte at jentene ikke hadde blitt behandlet korrekt og forklarte dem hvordan de burde vært tatt i mot.

Workshopen begynte nesten to timer for seint, denne gangen var det visst en punktering som skapte problemer.

Etter workshopen ble regnskapene for UHESWO gjennomgått og det ble også et kort møte med GALMSG for å signere prosjektavtale. Besøk på Coffe Hut var ikke en del av programmet, så i dag ble det HAMUs leder som tok ansvar for koffeinnivået til HAMU og skaffet ta-med kaffe.

Gulu - jenter fra flyktningeleirene

Besøk hos UHESWOs prosjekt for sårbare jenter: opplæringssenter for nytt kull med jenter fra flyktningeleirene samt besøk hos to jenter fra fjorårets kull som har fått bygd hytter. Avreise fra hotellet klokka 09:00. Prosjektet er rettet mot unge jenter fra flyktningeleirene og skal hjelpe de som er mest sårbare – dvs de som er foreldreløse, hjemløse og unge. Alle jentene i prosjektet er under 18 og nesten alle er gravide med unge nr 2 eller 3. Prosjektet gir dem yrkesopplæring, startkapital og et sted å bo. Antagelig er det flere behov som kunne vært dekket, men det er begrenset hvilke tiltak budsjettet tillater. Også dette prosjektet har nå støtte fra Norad. Nok en dag med regnbyger, men vi klarte å unngå å bli sittende fast i gjørma. Etterpå var det lunsj og deretter espressobaserte drikker for HAMU mens UHESWO-staben stakk hjem og ammet. Deretter møte med styret av UHESWO-Gulu branch og deretter møte med de ansatte hvor prosjektet og finanser ble diskutert. Det ble et langt møte – vi måtte avslutte klokka 18 for da hadde UHESWO-damene melkespreng og forlangte å få gå hjem. Desverre virker det som om det er lite aktivitet i styret – de fleste er studenter med lite tid til frivillig arbeid, og alle ønsker honorar for evt. arbeid.

Om kvelden ble vi introdusert for det lokale kjøkkenet – en velkommen avveksling fra all den kontinentale maten du finner over alt. Gulus økonomi er i stor grad bygget opp rundt internasjonale NGO'er og det merkes på utvalget.Kylling med peanøttsaus og spinat m/ en slags tahinisaus smakte godt etter forrige kvelds seige geit.

Prossie sjekker kvaliteten på taket på Gladys sin nye hytte mens Gunnar ser på.

Landmineskadde

Tirsdagens program var å besøke landminskadde som har fått hjelp gjennom Landmineskadde returnerer hjem-prosjektet, fulgt av møte for å gå gjennom finansene til organisasjonen. Avreise fra hotellet klokka 08:45 og med Silas som sjåfør var vi for en gangs skyld av gårde til rett tid.

Konseptet for prosjektet er at landmineskadde hjelper hverandre med å bygge hus og skaffe inntekter slik at de kan klare seg selv. Tradisjonelt har holdningene til personer med fysiske handikap vært negative siden de blir sett på som en byrde for resten av familien og samfunnet. I fjor ble det gjennom en deltagende prosess valgt ut fem deltakere som fikk nye hus, i tillegg ble det delt ut geiter, startkapital til å starte business og det ble organisert flere grupper som fikk okser og plog på deling. Prosjektet er finansiert av Norad via HAMU og skal fullføres i 2011.
På veien tilbake satt bilen seg godt fast i et gjørmehull og fikk revet av bakskjermen. Dessverre tok ingen bilde – det hadde jo vært OK med bevis på at HAMU ikke lider av såkalt tarmac bias, men drar utenom allfarvei slike gode hjelpeorganisasjoner skal. Skjermen ble dunket på plass og vi kom oss tilbake på asfalt uten andre uhell.

Vel tilbake i byen fikk HAMU testet Gulus nyeste tillegg på urbaniseringsfronten: kaffebaren. Avanserte espressodrikker ble inntatt med stort velbehag mens vi betraktet de ulike NGO-bilene som kjørte forbi.

Deretter tilbake til GALMSG-kontoret for gjennomgang av finansrapporter og stikkprøvekontroll av regnskapsbilag. Kvelden ble rolig – gjørme og regn gjorde at ingen orket å forlate hotellet, inkludert oss. Dessverre var de nesten utsolgt for mat innen vi var klar til å spise, utvalget bestod av geit med kokt potet eller chips. Men med en flaske rødvin ble livet greit allikevel.

Damen i grønt har fått nytt hus og geiter gjennom landmineprosjektet. Til høyre prosjektleder Steven, mens Gunnar fotograferer i bakgrunnen.

Griser og Gulu

Mens Kampala stod på hodet for African Union Summit satte HAMU kursen nordover mot Gulu. Transport ble besørget av Maureen, som skulle holde workshop om menneskerettigheter for UWESWO. Med i bilen var også Agnes, som jobber både for UHESWO og GALMSG i Gulu, Treasure, Agnes' datter, og Silas, Maureens bror.

Første stopp for dagen var UHASSOs grisefarm utenfor Kampala. Ugandan Humanist Assocition fikk noe støtte av HAMU for noen år siden for å ale opp og distribuere griser til fattige familier. Prosjektet har imidlertid gått tregt, selv om noen griser er blitt distribuert. Konklusjonen er kanskje at prosjektet var OK på papiret, men manglende kunnskap har ført til dårlig gjennomføring, og det mangler ennå en del på at UHASSO har oppfylt målene sine. Men grisungene var søte....

Deretter bar det bokstavelig talt beine veien nordover til Gulu. Sjekket inn på hotellet og ruslet bort til GALMSG – organisasjonen for landmineskadde – for prosjektmøte.

Kvelden ble inntatt i selskap med UHESWO-damene. Det ble klaget fælt på været – det er varmere om dagen enn i Kampala, men om kvelden synker temperaturen til ca. 20 grader og alle fryser, unntatt de norske vikingene som har med seg ullgenser og ullsjal.

To av humanistgrisene