Da er undertegnede (Sara) etter litt om og men tilbake i Katmandu. Det er to og et halvt år siden sist jeg besøkte Nepal - en periode var det Tuva og Gry som hadde ansvar for oppfølging av prosjektene her - men etter litt omrokkering er de tilbake hos meg. Noe jeg er glad for, jeg liker nemlig både landet og prosjektene våre her, og syns det er et privilegium å få lov til å følge dette opp. Siden jeg allerede følger opp India er det heller ikke så ulogisk - dette er naboland med en del av de samme problemstillingene: kastesystem, samfunn dominert av religion og tradisjon og mange som lever på fattigdomsgrensen. Men Nepal har noe spesielt: Høye fjell, Himalaya. Som nordmann med sans for fjell og daler kan jeg ikke unngå å forelske meg i et land dominert av høye, høye fjell. Jeg elsker å fly inn til Nepal på dagtid og se de snødekte fjelltoppene reise seg opp gjennom skyene. Magisk! Jeg liker også klimaet her, som er kjølig (grunnet høyden - Katmandu ligger på 1300 moh.) Om vinteren er det behagelig å sitte i sola på dagen - med en god jakke på vel og merke, men om kvelden blir det kaldt, og husene mangler oppvarming. Under mitt første besøk angret jeg bittert på at jeg hadde tatt med joggesko i stedet for støvletter, og jeg skjønner ikke hvordan lokalbefolkningen orker å gå barbeint i sandaler.
Turen til Katmandu tar stort sett 20 - 24 timer med minst to flybytter, og stort sett med et langt opphold på flyplassen i Doha. Etter en forsinkelse i Doha ble jeg oppgradert til business på siste del av turen, men det viste seg å straffe seg: Bagasjen min ankom nemlig ikke Katmandu sammen med meg. Dette er en kjent problemstilling i HAMU-kretser. På den første HAMU-turen min til India mistet også enkelte sin bagasje. Hun som hadde flydd økonomi fikk til slutt kofferten sin, men hun som hadde brukt bonuspoeng for å oppgradere til første klasse på flyet fikk ikke kofferten sin før hun var tilbake i Norge. Jeg aner en underklausul av Sodd's Law her... Men men. Katmandu er ikke den verste byen å mangle bagasje i, og jeg følte meg nesten litt glamorøs når jeg sjekket inn på Kathmandu Guest House med bare en håndveske. Thamel, som er turistdelen av Katmandu, byr på gode shoppingmuligheter for turister, men for klær er det stort sett to stiler: fjellklatrer eller hippie. Normale ting som undertøy og sokker er det vanskeligere å oppdrive, men hvis du vil kan du også kle deg i pashmina fra topp til tå: pashminasokker, pashminatights, pashminagenser og pashminasjal. Pashminatruser har jeg ikke funnet ennå, men som veganer skal jeg også prøvve å unngå ull. Vi får se hvilken stil jeg lander på, foreløpig er jeg glad for at jeg reiste i forede vinterstøvletter og tjukk vinterjakke.
 |
| Første måltid i Katmandu: vegetable momos på takterrassen til Helena's. |
I tillegg må jeg bare kommentere på musikken. Nittitallet er visst fortsatt populært her. I går tok jeg meg selv i å synge med til Captain Haddaway på mitt lokale supermarked, og siden hotellet mitt ligger rett ved flere livemusikkbarer kunne jeg også nyte musikk til middagen i form av cover av Oasis, Garbage med mer. Har jeg det fint her? Ja! Jeg gleder meg også til å treffe partnerne våre: SOCH, CVICT og PPR. SOCH har et veldig spennende prosjekt på gang som vi håper vi kan være med og støtte, PPR har nettopp fått en ny bevilgning for å jobbe med hekseanklager mot lavkastekvinner, og CVICT gjør bra arbeid med sitt senter for traumatiserte kvinner. Jeg skal også besøke dalitlandsbyen som SOCH har jobbet med i tre år og det blir muligens også et møte med kvinnekommisjonen som samarbeider med SOCH om deres nyeste prosjekt. Følg med på bloggen for (nesten) daglige oppdateringer!
