India- oppsummering og betraktninger

HAMUs leder er nå vel hjemme etter noen hektiske dager i India. I mellomtiden er Gunnar, HAMUs nestleder reist til Uganda. På tide med noen refleksjoner og oppsummeringer. 

Alle prosjektene klarer seg bra. I samråd med Samskar er det enighet om at skolen for stammejenter i Gandhari skal avvikles. Dette er ikke fordi skolen går dårlig, snarere tvert i mot. Målet med å opprette skolen var å heve jenters status  i området gjennom å gi dem tilgang til utdanning. Målgruppen for skolen er jenter fra Lambadistammen, et stammefolk kjent for fargerike kostymer og ekstrem tradisjonell diskriminering av jentebarn. Samskar har med støtte fra HAMU drevet internatskole for jenter i 15 år, og virkningene er enorme. Før måtte foreldre overtales til å sende jentebarn på skolen, nå er det fire søkere per plass og de av jentene som ikke kommer inn blir sendt til andre skoler i området. Det blir også rapportert om færre jentedrap og færre barneekteskap i området. Hverken HAMU eller Samskar har som mål å drive skole for all framtid, bl.a. fordi det er en lovpålagt oppgave for myndighetene å gi alle barn et skoletilbud fra 1. til 10. klasse. Når vi nå planlegger i avvikle skolen i løpet av de neste 3 årene er det fordi vi er trygge på at det finnes et tilbud i offentlig regi, og fordi foreldrene sier at de uansett vil fortsette å sende jentene sine til andre skoler.

Vil du vite mer om Lambadiene? Sjekk bildene som ligger ute på Flickr

8 mars i Vijayawada

8 mars i Vijayawada har vært fullpakket med begivenheter. HAMUs utsending måtte kaste inn håndkleet klokka halv syv om kvelden, etter å ha holdt det gående i ni og en halv time. VMM-damene dro da videre til neste arrangement, og Vidhya, president og eldste medlem holdt visstnok koken helt til klokka ti. 

Vidya - VMMs president blir intervjuet av pressen om the Domestic Violence Act.

Dagen startet med en rundebordskonferanse  om vold i hjemmet med bl.a. en kvinnelig dommer, delstatens sekretær for kvinnekommisjonen, ledere av flere kvinneorganisasjoner, representanter fra media og politisjefen som deltakere. Ordstyrer var Chennupati Vidya, tidligere parlamentsmedlem og president for VMM (Vasavya Mahila Mandali, kvinneorganisasjonen HAMU samarbeider med).  Det var mye media til stede, og konferansen fikk mye dekning på TV og i aviser. (Artikkel i Deccan Chronicle finner du her.) Konferansen ble umiddelbart fulgt av et halvdagsseminar med samme tema, nå med flere deltakere rundt bordet og i salen. Som innledning på seminaret fremførte ungdommer sketsjer med ulike par hvor man fikk se forskjellige eksempler på hvordan menn behandler konene og kjærestene sine. Noe var tydeligvis best practice, og noe viste hvordan fattigdom og alkohol påvirket forholdet. Det var åpenbart at de hadde øvd og de fikk god respons fra salen. 

The Protection Against Domestic Violence Act ble vedtatt i 2006, men håndhevingen er slakk, mye på grunn av uklare rollefordelinger mellom politi, domstoler og myndigheter. I Vijayawada blir det rapportert et stort antall saker, men de fleste mener dette skyldes gode registreringsrutiner mer enn at problemet er større her enn andre steder. Viktige lokal årsaksfaktor er barneekteskap (definert som ekteskap hvor en eller begge er under lavalder for å gifte seg, som er 18 for jenter og 21 for gutter), og alkoholisme, som har økt de siste årene. Andre problemer som særlig angår kvinner og som ble nevnt var bl.a. trafficking, acid throwing, seksuell trakassering, og voldtekt. Det er allerede besluttet å følge opp seminaret med flere møter, og det er tydeig at VMM er tiltenkt en koordinerende rolle når det gjelder forslag til å få implementert loven på en bedre måte enn det som skjer i dag.

Kvinnene på møtet har akkurat avlagt en ed på at de ikke vil abortere vekk jentefostre hvis de blir gravide.

Seminaret er blitt finansiert gjennom midlene HAMU gir til Gora Abhay Nivas, krisesenteret for kvinner. Som en del av aktiviteten skal kvinnene på krisesenteret lære om kvinners rettigheter og om hvordan de kan kreve sin rett. En del av VMMs oppdrag fra HAMU er også å drive påvirkningsarbeid - basert på filosofien om at det ikke er nok å kjenne til problemene og hjelpe ofrene, man må også jobbe for samfunnsendring for å få slutt på diskriminering av kvinner. HAMU og VMM ønsker å øke andelen påvirkningsarbeid som inngår i prosjektene, og dagens seminar var en nyttig innføring i hvordan de jobber og hva slags kontaktflate de har mot lokale myndigheter, media og andre organisasjoner. 

Etter seminaret gikk turen videre til et stort møte i sentrum av Vijayawada hvor representanter for selvhjelpsgrupper for kvinner var samlet. I området finnes det visstnok over 70 000 selvhjelpsgrupper. Her ble det avholdt sangkonkurranse og talekonkurranse før det ble delt ut premier til månedens ansatt, de beste sparerne osv. Politisjefen og mange av de andre deltakerne fra VMMs seminar dukket også opp her og avla taler om kvinners rettigheter.

Vijayawada

Søndag satte Sara seg på Kingfisher airlines og tok flyet til Vijayawada via Hyderabad, noe som var en fascinerende reise. Fra high-tech supermoderne flyplasser i Delhi og Hyderabad landet HAMUs utsending på en bitte liten asfaltlapp utenfor Vijayawada, på en flyplass som får flyplassene på steder som Florø og Sogndal til å se ut som internasjonale trafikknutepunkt. Terminalen er bokstavelig talt et skur som knapt har innlagt elektrisitet, og man ble nesten overrakset over at passasjerene ikke ble spurt om å ta med seg bagasjen sin selv på veien ut av flyet. Det hadde antagelig tatt kortere tid enn å vente på at de skulle laste alt over på traktoren som deretter fraktet koffertene 30 meter over til skuret, unnskyld, terminalen. Men klart, har man en traktor må man jo bruke den. Desverre ble det ikke tatt bilder, men det kan gjerne korrigeres på veien tilbake.

I løpet av de to første dagene i Vijayawada har undertegnede allerede tilbrakt ca. 10 timer i møter. Både VMM og Samskar har fått oppdatering om HAMUs nye strategi og prioriteringer, vi har gjennomgått treårsavtalene og snakket om hvordan gå fram for å få disse fornyet, samt diskutert nye prosjekt og hvilke av de eksisterende prosjektene som kan trappes ned og eventuelt avvikles innen noen år. I tillegg har jeg selvfølgelig fått en gjennomgang av hva VMM-damene gjør utenom HAMU-prosjekter, og det er ikke lite av komiteer, nettverk og politiske utvalg de deltar i. Har også fått med meg et bryllup - sønnen til en av VMM-damene giftet seg denne uka og det ble holdt stor mottagelse mandag kveld på VMMs campus.

Brudeparet - begge er dataingeniører og bor i Bangalore, men ekteskapet er arrangert.

Brudeparet sammen med Vidya, VMMs president

Delhi II - sight-seeing og shopping

Sara foran Qutb Minar. Dagens farge er blå.

Lørdag var det nok en dag med sight-seeing, og nok en dag med religiøse signalbygg, denne gangen fra moghultidens India (i.e. da deler av India var dominert av muslimske herskere). Turen i dag gikk til Qutb Minar, en stor minaret av imponerende dimensjoner. Stedet står på Unescos verdensarvliste. Nok en gang var det hauger av indere som ville ha bilde sammen med meg, har fortsatt ikke skjønt hva som er så stort med å ta bilder av turister...

Mye av dagen gikk også med til å tøffe rundt i baksetet på en autorickshaw, fantastiske ting, selv om ingen av sjåførene ser ut til å ha hørt om noen av stedene jeg ønsker å dra til. Del 2 av dagen gikk med til å shoppe, fant bl.a. flere fine ting hos Ranna Gill og fikk shoppet pashminaer på Khan Market. Gode shoppingtips ble plukket opp på forhånd av de franske fyrene som driver Amarya Haveli, mitt fantastiske hotell i Delhi.

Qutb Minar - 73 meter høy

Turist i New Delhi

Første dag i New Delhi for Sara. De første to dagene er ren turisme og det føles ganske OK å ha litt tid som kan disponeres helt fritt når jeg først har tatt meg tid til å reise så langt. 

Sara besøker tempel

I dag har jeg tatt en Didrik og besøkt andre religioner. Ikke det at jeg er åpen for å bli omvendt,  hjernen min motsetter seg ethvert forsøk på å godta en høyere makt som styrer livene våre, men ingen tur til India er komplett uten besøk til et tempel, og på denne turen falt valget på Bahai'enes lotusformede affære. Tempelet befinner seg midt i en park, og besøket var en ganske avslappende opplevelse - masse folk som vandret rundt barbeint eller i sokkelesten. Baha'iene praktiserer stille bønn, så inne i tempelet er det helt stille. Bygget i seg selv er ganske stilig å se på, og som reklame for troen er det ganske genialt. Bare på den korte timen jeg var der var det hundrevis av mennesker som kom innom. De fleste besøkende så ut til å være  vanlige nysgjerrige, og alle fikk med seg en brosjyre og et kjapt foredrag på veien inn. Kanskje humanistene skulle bygge en svær betongkoloss formet som en happy human?

Litt religionsundervisning: Jeg har gjennom dialoggruppa for tros- og livssynnsamfunn i Rogaland møtt flere av Stavangers baha'ier, og fikk vel bekreftet inntrykket mitt av Baha'i som en godhjerta og snill religion. Kort sag er Baha'i en ny religion som i følge egenreklamen har som mål å forene alle mennesker i den samme troen. De tror på at gud er den samme på tvers av alle religioner, og at alle mennesker er like: "We should see the members of the human race as beautiful flowers growing in the garden of humanity and rejoice in belonging in this garden" "We should not allow the differences that exist the physical characteristics - our temperaments, our backgrounds, our thoughts and opinions - to give rise to conflict and strife" (Kilde: brosjyren jeg fikk utdelt). Litt som humanismen med en dæsj gudstro og litt ekstra blomstrende metaforer (bokstavelig talt), med andre ord. Du kan lese mer om Baha'i her.

Baha'i tempelet sett utenfra

Etter tempelbesøket viet jeg noen timer til verdens raskest voksende religion - konsumerismen. Var innom Ansel Plaza, som var OK, men selve komplekset var nesten mer interessant enn butikkene som var inni (Benetton, Adidas, Puma, diverse jeansmerker, McDonalds etc.). Deretter var det innom Green Park Market hvor det i følge hotellet mitt lå flere OK skjønnhetssalonger. Det viste seg å stemme, så da ble det manikyr og pedikyr og litt massasje på grensen til det ubehagelige. Det å avlegge skjønnhetssalonger et besøk i utlandet er alltid interessant, og jeg tror nesten det er verdt et eget blogginnlegg hvor jeg kan ta en komparativ analyse av India, Uganda og Nepal.