Safari

Elefant v/ Nilen

Undertegnede er tilbake etter tre dager på safari. Hvor: Murchison national Park. Hva slags tur: Red Chillis tredagers for de som har et begrenset reisebudsjett. Med hvem: 14 tilfeldige personer. Fire tyskere, et fransk par, syv usanere + meg. Den ene usaneren var misjonær, fem var fra Texas og var her på vegne av kirken sin og en hadde tilbrakt sommeren med å kartlegge aidstilfeller som en del av forskningsprosjekt. Jeg holdt meg mest til usanerne da de andre europeerne ikke var så veldig kontaktsøkende. Selv om vi mildt sagt var ganske uenige om det meste når det gjaldt politikk og religion og krig og fred og sånn, så holdt vi fred og hadde en kjempefin  safari. Den eneste nedturen var at vi ikke fikk sett geparden som holder til i parken og at vi ikke fikk fine bilder av giraffer fordi den ene gangen vi var skikkelig nærme så fikk sjåføren melding om at en løve befant seg i synsvidde og hastet av gårde. Kanskje den ene texanerens ord skal få oppsummere turen: "I feel like I'm in Jurassic Park, only this is nicer"

Elvecruise på Nilen - utsikt mot Murchison Falls

Litt mer om landmineprosjektet

Tirsdag den 27. juli besøkte var HAMU på feltbesøk for prosjektet Landmineskadde vender hjem. Dette er ikke et prosjekt som retter seg mot religiøs og tradisjonell undertrykking, men er et prosjekt som tar sikte på å hjelpe noen av samfunnets svakeste med å bygge opp livene sine etter krigen. Alle som deltar i prosjektet, både de som får hjelp og de som styrer prosjektet, er skadet av landminer, de aller fleste mangler ett eller to bein og noen mangler også en arm. Prosjektet tar sikte på å hjelpe landmineofrene med å bygge opp en normal tilværelse utenfor flyktningeleirene. Personer med funksjonsnedsettelser har tradisjonelt blitt dårlig behandlet i Uganda, og myndighetene gjør lite for å tilrettelegge for denne gruppen. Typisk for de som får hjelp er en kvinne vi besøkte denne dagen. Hun har mistet det ene beinet. Gjennom prosjektet har hun fått nytt hus på land som tilhører familien, men som har ligget brakk mens de bodde i flyktningeleir ikke langt unna hjemmet sitt i Odek. I flyktningeleiren levde hun av de matrasjonene hun fikk gjennom World Food Programme. Nå dyrker hun nok mat til seg og familien. På det meste bodde ca. 2 millioner mennesker, eller 90 % av befolkningen utenfor byene i nord, i slike leire. Grunnen var at Lord's Resistance Army drev systematisk terror mot sivilbefolkningen. Det er anslått av hver 3. gutt og hver 6. jente i det nordlige Uganda på et tidspunkt har vært bortført av LRA. Myndighetene oppfordret derfor innbyggerne til å flytte inn i leire slik at de lettere kunne garantere tryggheten deres. mange sluttet også å dyrke jorda for å unngå å bli plyndret av opprørerne. Dette bidro også til å gjøre dem avhengige av hjelpen de fikk gjennom leirene. Leirene er nå tømt, men for de med fysiske handikap har det vært vanskelig å flytte hjem siden alt må bygges opp fra bunnen av. Enkelte har bodd i leire i over 20 år, i mellomtida har jordene ligget brakk og hyttene har smuldret opp. GALMSG har hatt stor suksess med å dele ut geiter – det er umulig å finne nok fôr til geitene i leirene, så for å holde dem i live må eierne flytte hjem. Dessverre hadde ikke kvinnen vi traff råd til å sende de seks barna sine på skolen – hun må betale 5000 shilling – ca. 13 kr - per termin per barn, noe som er for mye penger for henne akkurat nå. På gården dukket det også opp noen menn som hadde fått okser og plog gjennom prosjektet. Oksene var tatt med slik at vi kunne beundre dyrene og få demonstrert ferdigheten de har opparbeidet seg i å pløye. De var fornøyde med oksene og oplæringen, men ønsket seg arbeidshansker og gummistøvler, noe prosjektet ikke har satt av penger til. Siden det krever styrke å håndtere okser får de landmineskadde hjelp av funksjonsfriske slektninger. De som har fått okser er organisert i grupper på fem som må samarbeide og hjelpe hverandre. De mener selv dette har vært vellykket fordi de da kan hjelpe og støtte hverandre.

Etterpå at jordet var pløyet satt vi i skyggen av tuntreet og hørte på deltakerne fortelle om livene sine.

De påstår at de ikke er redde for Joseph Kony lenger – men dette vil endre seg dersom han dukker opp igjen.

Oksene er satt i arbeid

Ungene burde vært på skolen, men familien kan ikke betale de 13 kronene det koster per termin.

Under tuntreet. Legg merke til krykkene. Huset i bakgrunnen er finansiert gjennom HAMU/Norad.

Rolig dag i Kampala

Det begynner å nærme seg slutten på HAMUs offisielle program. Undertegnede reiser på safari tirsdag, mens Gunnar fortsatt har noen møter i Kampala. Det betyr at bloggen vil bli oppdatert litt mer sporadisk de neste dagene, men det vil fortsatt komme litt nyheter og informasjon, og forhåpentligvis noen fine bilder av løver og sjiraffer.

Søndagens workshop var OK - vi startet nok en gang 1,5 timer for seint. Nå er ikke vi i HAMU fanatiske på å starte akkurat på tiuda, men når det har blitt et såpass stort tema i denne bloggen, så er det fordi det går med så mye tid til å vente på andre, og da blir det et irritasjonsmoment.

Dagen i dag har vært rolig. Første dag på 10 dager uten program fra morgenen av, så da ble det en tur innom 1000 Cups. Sara dro om ettermiddagen hjem til Betty - executive director for UHESWO - på lunsj mens Gunnar hadde møter med Deo fra UHASSO i byen.

Workshop on Governance - Kampala/UHESWO

Denne helgen er det to dager med workshop for UHESWO som en del av deres organisasjonsutviklingsprosess. HAMU v/Gunnar er ansvarlig for deler av programmet, og workshopen er i tillegg finansiert av HAMU gjennom egen bevilgning (dvs at pengene ikke er tatt fra noen av UHESWOs prosjekter). Målet er at styrer og ansatte i organisasjonen skal bli mer bevisste på egne vedtekter og retningslinjer samt at fordeling av roller og oppgaver skal bli bedre avklart. UHESWO er en ung organisasjon og bærer nok litt preg av at organisasjonskulturen ikke har satt seg. Dessverre var det litt lite engasjement fra deltakerne – de var kjappe med å referere til vedtektene i stedet for å komme med egne meninger om hvordan ting burde gjøres. Mulig er det bare de to tilstedeværende representantene fra HAMU som har litt høye forventninger siden vi har lang erfaring fra HEF og liker organisasjonsarbeid. Workshopen ble holdt på engelsk, så da var det greit også for de eksterne å følge med og delta i diskusjon. Og hvis noen lurer på om vi startet på tida, så er svaret nei – vi kom i gang ca 1,5 timer etter planen.

Diana, leder av Makerere branch, styrer gruppediskusjonen.

Noen dagers fravær - og ny rekord i forsinkelser

Først må jeg si at jeg var altfor snill med UHESWO-damene i innlegget forrige søndag. Møtet startet to timer for seint, ikke en. Når det gjelder dagens forsinkelse, så skyldes det en bil som måtte på verksted fulgt av en fartshum som kom litt i veien.

HAMU v/ Gunnar og Sara  i selskap med flere fra UHESWO tok turen opp til Gulu mandag. Der var det dårlig tilgang på internett, så da ble det vanskelig å oppdatere bloggen. Vi er nå trygt tilbake i Kampala - etter å ha satt ny rekord i forsinket avreise. Vi skulle ha reist klokka 08:30 i morges, men klokka ni fant vi ut at bilen var på verksted. Da hadde vi som de pliktoppfyllende nordmennnene vi er allerede sjekket ut av hotellet. Bilen var ikke klar før klokka ett - og så måtte vi fylle bensin og handle inn proviant. Deretter måtte vi stoppe i veikanten fordi en som het Christine hadde glemt veska si i bilen. Og så kom vi oss ca. en kilometer ut av Gulu før vi traffe en fartsdump og måtte innom nytt verksted. Der var vi i to timer før vi endelig kom oss av gårde. Lang dag med andre ord.

Det kommer rapport og bilder fra Gulu her etter hvert - de blir lagt ut under dette innlegget.

I morgen og søndag er det UHESWO-workshop om organisasjonsutvikling. Det blir spennende å se om de klarer å starte på tida denne gangen.

Solnedgang over Gulu sett fra Hotel Pearl Afrique

Yepp, Gulu er markert med oransje.

Gulu - workshop om menneskrettigheter

Torsdag var hele dagen satt av til workshop for jentene i UHESWO-prosjektene om menneskerettigheter. HAMU hadde ingen offisiell rolle i workshopen men var til stede for å observere og lære. Det store temaet denne dagen var vold i hjemmet – de aller fleste jentene har blitt banket opp av kjærester og eksmenn og opplevd at de ikke blir hørt når de går til politiet. Vold mot kvinner er dessverre ganske vanlig her og holdningen jentene møter hos politi og myndigheter er at de må ha gjort noe selv for å provosere fram volden. Politiet forlanger også ofte penger for å ta i mot en anmeldelse og krever at fornærmede skal dekke utgiftene til bensin hvis de skal etterforske saken. Det sier seg selv at disse jentene ikke har råd til å kjøpe seg rettferdighet. Maureen fra UHESWO holdt workshopen med assistanse fra Human Rights Commission, politiet og lokale myndigheter. Workshopen ble holdt på Acholi, det lokale språket, men HAMU-folket fikk oversatt noe av diskusjonen. Det virket som om det var nyttig for alle parter, og politiets Community Liaison Officer fikk høre et par sannhetsord – til hans ære kan det sies at han ikke prøvde å bortforklare noen av politiets tvilsomme praksiser, men aksepterte at jentene ikke hadde blitt behandlet korrekt og forklarte dem hvordan de burde vært tatt i mot.

Workshopen begynte nesten to timer for seint, denne gangen var det visst en punktering som skapte problemer.

Etter workshopen ble regnskapene for UHESWO gjennomgått og det ble også et kort møte med GALMSG for å signere prosjektavtale. Besøk på Coffe Hut var ikke en del av programmet, så i dag ble det HAMUs leder som tok ansvar for koffeinnivået til HAMU og skaffet ta-med kaffe.

Gulu - jenter fra flyktningeleirene

Besøk hos UHESWOs prosjekt for sårbare jenter: opplæringssenter for nytt kull med jenter fra flyktningeleirene samt besøk hos to jenter fra fjorårets kull som har fått bygd hytter. Avreise fra hotellet klokka 09:00. Prosjektet er rettet mot unge jenter fra flyktningeleirene og skal hjelpe de som er mest sårbare – dvs de som er foreldreløse, hjemløse og unge. Alle jentene i prosjektet er under 18 og nesten alle er gravide med unge nr 2 eller 3. Prosjektet gir dem yrkesopplæring, startkapital og et sted å bo. Antagelig er det flere behov som kunne vært dekket, men det er begrenset hvilke tiltak budsjettet tillater. Også dette prosjektet har nå støtte fra Norad. Nok en dag med regnbyger, men vi klarte å unngå å bli sittende fast i gjørma. Etterpå var det lunsj og deretter espressobaserte drikker for HAMU mens UHESWO-staben stakk hjem og ammet. Deretter møte med styret av UHESWO-Gulu branch og deretter møte med de ansatte hvor prosjektet og finanser ble diskutert. Det ble et langt møte – vi måtte avslutte klokka 18 for da hadde UHESWO-damene melkespreng og forlangte å få gå hjem. Desverre virker det som om det er lite aktivitet i styret – de fleste er studenter med lite tid til frivillig arbeid, og alle ønsker honorar for evt. arbeid.

Om kvelden ble vi introdusert for det lokale kjøkkenet – en velkommen avveksling fra all den kontinentale maten du finner over alt. Gulus økonomi er i stor grad bygget opp rundt internasjonale NGO'er og det merkes på utvalget.Kylling med peanøttsaus og spinat m/ en slags tahinisaus smakte godt etter forrige kvelds seige geit.

Prossie sjekker kvaliteten på taket på Gladys sin nye hytte mens Gunnar ser på.

Landmineskadde

Tirsdagens program var å besøke landminskadde som har fått hjelp gjennom Landmineskadde returnerer hjem-prosjektet, fulgt av møte for å gå gjennom finansene til organisasjonen. Avreise fra hotellet klokka 08:45 og med Silas som sjåfør var vi for en gangs skyld av gårde til rett tid.

Konseptet for prosjektet er at landmineskadde hjelper hverandre med å bygge hus og skaffe inntekter slik at de kan klare seg selv. Tradisjonelt har holdningene til personer med fysiske handikap vært negative siden de blir sett på som en byrde for resten av familien og samfunnet. I fjor ble det gjennom en deltagende prosess valgt ut fem deltakere som fikk nye hus, i tillegg ble det delt ut geiter, startkapital til å starte business og det ble organisert flere grupper som fikk okser og plog på deling. Prosjektet er finansiert av Norad via HAMU og skal fullføres i 2011.
På veien tilbake satt bilen seg godt fast i et gjørmehull og fikk revet av bakskjermen. Dessverre tok ingen bilde – det hadde jo vært OK med bevis på at HAMU ikke lider av såkalt tarmac bias, men drar utenom allfarvei slike gode hjelpeorganisasjoner skal. Skjermen ble dunket på plass og vi kom oss tilbake på asfalt uten andre uhell.

Vel tilbake i byen fikk HAMU testet Gulus nyeste tillegg på urbaniseringsfronten: kaffebaren. Avanserte espressodrikker ble inntatt med stort velbehag mens vi betraktet de ulike NGO-bilene som kjørte forbi.

Deretter tilbake til GALMSG-kontoret for gjennomgang av finansrapporter og stikkprøvekontroll av regnskapsbilag. Kvelden ble rolig – gjørme og regn gjorde at ingen orket å forlate hotellet, inkludert oss. Dessverre var de nesten utsolgt for mat innen vi var klar til å spise, utvalget bestod av geit med kokt potet eller chips. Men med en flaske rødvin ble livet greit allikevel.

Damen i grønt har fått nytt hus og geiter gjennom landmineprosjektet. Til høyre prosjektleder Steven, mens Gunnar fotograferer i bakgrunnen.

Griser og Gulu

Mens Kampala stod på hodet for African Union Summit satte HAMU kursen nordover mot Gulu. Transport ble besørget av Maureen, som skulle holde workshop om menneskerettigheter for UWESWO. Med i bilen var også Agnes, som jobber både for UHESWO og GALMSG i Gulu, Treasure, Agnes' datter, og Silas, Maureens bror.

Første stopp for dagen var UHASSOs grisefarm utenfor Kampala. Ugandan Humanist Assocition fikk noe støtte av HAMU for noen år siden for å ale opp og distribuere griser til fattige familier. Prosjektet har imidlertid gått tregt, selv om noen griser er blitt distribuert. Konklusjonen er kanskje at prosjektet var OK på papiret, men manglende kunnskap har ført til dårlig gjennomføring, og det mangler ennå en del på at UHASSO har oppfylt målene sine. Men grisungene var søte....

Deretter bar det bokstavelig talt beine veien nordover til Gulu. Sjekket inn på hotellet og ruslet bort til GALMSG – organisasjonen for landmineskadde – for prosjektmøte.

Kvelden ble inntatt i selskap med UHESWO-damene. Det ble klaget fælt på været – det er varmere om dagen enn i Kampala, men om kvelden synker temperaturen til ca. 20 grader og alle fryser, unntatt de norske vikingene som har med seg ullgenser og ullsjal.

To av humanistgrisene

Lange møter

Nettopp tilbake fra et laangt møte med UHESWO. Det ble ekstra langt for HAMU som kom på tida - og en time kortere for alle de andre som kom dinglende klokka 10. Men uansett er det lenge når 9 mennesker sitter 4,5 timer på et lite rom med nesten ingen pauser. Tema var prosjekter og prosjektoppfølging samt litt oppsummering av året som har gått og planer for 2011 og 2012.

Nå er det kort pause før nytt møte klokka 17 lokal tid, denne gangen med representant fra UHASSO, den ugandiske humanistorganisasjonen.

Besøk i slummen og homofilidebatt

I dag delte HAMU-teamet seg i to: Gunnar deltok i HALEAs debattmøte mens Sara møtte UHESWO (Ugandan Humanist Effort to Save Women) for en innføring i prosjektene deres.

HALEA først: mange skoler var invitert til debatt og dagens tema var om det skulle være dødsstraff for homofili (mange for) og om tenåringsjenter som ble gravide skulle bli utvist fra skolen eller ei. Det ble rapportert om mange gode innlegg og stort engasjement. Selv om holdningene til homofili viste stor motstand og lite kunnskap var dette visstnok et bra møte i følge et par homoaktivister som var til stede, så mulig at ting går rett vei. Det ble delt ut t-skjorter og beste debattant fikk 100 000 shilling til dekning av skolepenger.

I mellomtiden møtte Sara representanter fra de ulike styrene i UHESWO og fikk en innføring i pågående prosjekt og planer framover.Det viktigste prosjektet er fortsatt rehabilitering av unge prostituerte. Til gjengjeld ble UHESWO orientert om HAMUs situasjon og prioriteringer og gjort oppmerksom på at HAMU nå legger større vekt på at våre partnere skal delta i samfunnsdebattemn og jobbe for å endre maktstrukturer i samfunnet, ikke bare bøte på akutte problemer. Etter møtet ble det en tur ut til noen av salongene og treningssentrene som er drevet av og for tidligere prostitiuerte. Det var først og fremst jenter fra 2007-kullet, det første kullet, som ble presentert. Flere av salongene går greit, men mange av jentene gir uttrykk for at de kunne tenke seg å bli noe annet enn frisører, og mange søker seg til andre jobber, som å jobbe i butikk. Kanskje ikke så rart, det er vel ikke sånn at de jentene som ender opp som prostituerte i slummen i Kampala er de som ikke kom inn på frisørskolen, men samtidig har ikke prosjektet råd til å drive med alle mulige former for yrkesopplæring. Et par av dem som HAMU traff i dag hadde imidlertid startet små butikker på egen hånd, så det virker som om kunnskapene og selvtilliten de får gkjennom prosjektet kan overføres til andre yrker enn bare frisør. Og selv de som tjente lite penger og var misfornøyde hadde ikke gått tilbake til å prostituere seg. Noen har selvfølgelig droppet ut, men av dem som har gjennomført opplæring og veiledning virker det som om tilbakefallsraten er lav. Det jobbes nå med å kartlegge hva tidligere deltakere i prosjektet gjør.

To fra 2007-inntaket. Jenta til venstre har startet butikk og ønsker seg kjøleskap for å øke inntektene. To av de fem barna hennes går på skolen. Siden barna har ulike fedre er det vanskelig å få bidrag.  Hun til høyre drømmer om å jobbe i klesbutikk.

Produkutvalget i en av frisørsalongene.

Til slutt ble det et møte med de yngste jentene som går på skole. Alle disse er nyrekrutterte tidligere prostituerte fra slummen, og den yngste, Joyce, er bare 12 år. Hun drømmer om å bli sykepleier. De andre har ambisjoner om å bli revisor, elektroingeniør, lege og sekretær. Joyce er også hovedperson i den første dokumentaren som ble laget. Med støtte fra HAMU ble det i januar og april i år arrangert kurs i dokumentarfilmproduksjon, og det jobbes nå med en ny dokumentar om vold i hjemmet.

Skolejentene lytter oppmerksomt til sin Councellor, Betty. De samles hver lørdag for santale og oppfølging.

Fredag i Kampala - kaffe og sånt.

Fredag. Gunnar har hatt et kort møte med HALEA. Det var meningen at undertegnede skulle slutte seg til dem etter å ha sovet ut fått ordnet noen praktiske ting (veksle penger), men møtet ble avsluttet tidlig. HALEA - Humanist Association for Leadership and Accountability - driver med bevisstgjøring av ungdom gjennom møter og aktiviteter som fokuserer på ansvar for egne valg og egne rettigheter - ikke ulikt HEFs konfirmasjonskurs. De har visst hatt litt problemer med å få innpass i skoler med en gang lærerne begynte å skjønne at det ikke var en kristen organisasjon de hadde med å gjøre, men dersom de lykkes vil de bygget opp et unikt nettverk av ungdomskontakter som kan bli verdifulle for den ugandiske humanistbevegelsen i framtida. HAMU har gitt noe støtte til å drive lederopplæring og debattmøter for ungdom. De skal ha et stort debattmøte i morgen (lørdag) med over 60 deltakere, som er noe av grunnen til at møtet i dag ble så kort - de hadde det rett og slett for travelt med alt som skulle bli organisert. Gunnar deltar på møtet mens Sara skal treffe Betty fra UHESWO - Ugandan Humanist Effort to save Women - og besøke et av prosjektene deres.

HALEAs frivillige er ambisiøse - noen av dem har annonsert at de stiller tkil parlamentsvalget i 2011 for å være med og jobbe mot nedbrytende lover som den såkalt "anti-gay bill". Det er ike tvil om at de er ambisiøse også når det gjelder den type prosjekt de har valgt. Det store spørsmålet nå er hvordan man skal måle hva som er oppnådd - holdningsskapende arbeid er jo ikke lett å måle, i hvert fall ikke når man driver i et så beskjedent omfang som her. HALEA har fått ca. 50 000 til sammen i støtte fra HAMU.

Ellers viste Gunnar meg en liten oase for oss koffeinvrak - 1000 Cups of Coffee. det er en viss sannsynlighet for at vi setter opp vårt midlertidige HAMU-kontor der så lenge vi er i Kampala.

Sara og Gunnar på plass i Uganda

Da er begge HAMU-representanter vel framme i Kampala. Gunnar har jo vært den som har reist mest til Uganda for HAMU, mens undertegnede ikke har vært i landet før. Førsteinntrykket er positivt- kjøp av visum og kjøring til hotellet gikk glatt som bare det. Veiene er mye bedre enn jeg er vant til fra India og Nepal, men jeg bør kanskje ha vært her mer enn noen timer før jeg uttaler meg for skråsikkert om hvordan ting egentlig er. Det å få visum gikk kjempekjapt - de trengte ikke en gang bilde, noe som var bra siden jeg hadde glemt å ta med passfoto. Litt typisk siden jeg brukte en hel dag i Vijayawada (India) i fjor på å ordne passfoto til visumsøknad. Det endte med at den faste fotografen til Samskar tok oppdraget - og fotoshoppet til den store gullmedalje slik at jeg skulle ta meg godt ut. På flyet var jeg omgitt av en hel gjeng Jesusvenner som tydeligvis hadde en misjon. Alle hadde identiske t-skjorter med bibelsitat. I tillegg hadde jeg en nonne rett over midtgangen, så det er tydelig at Uganda ikke er det mest sekulære reisemålet en kan peile seg ut. Det er African Union-møte her denne uka med alle afrikanske presidenter og statsministre. Gadaffi kommer visstnok imorgen og han alene har booket halvparten av alle luksushotellene i Kampala. Mine kilder (to turistguider som satt på fra flyplassen) hevder at han alltid har et følge på 200 presoner med seg. Det er ihvert fall tydelig at ingen av dem bor på mitt hotell. Skjønner ikke hvorfor - her er det jo fint, komplett med luguber bar med danskebåtstemning og alt.

Det nærmer seg avreise...

...og noen av reiseplanene har blitt endret i siste liten. Desverre har Gry blitt syk, så Tuva reiser aleine til Nepal. Imidlertid har Ida fått et 6 måneders engasjement som praktikant i Kathmandu, så det vil være to der fra HAMU i august. Selv setter jeg kursen mot Uganda om tre dager, da er Gunnar allerede på plass. Forhåpentligvis blir det en fin tur - men ser av programmet Gunnar har satt opp at det blir nok å gjøre. Hotellet mitt skal ha internett, så forhåpentligvis får jeg oppdatert bloggen nesten daglig mens vi er ute. Så da vil denne bloggen våkne fra vinterdvalen og det blir forhåpentligvis mye nytt å følge med på.

Siste nytt om reiseplaner

Kommende reiseplaner for HAMU

Nepal: August 2010 (Gry og Tuva)
Uganda: Juli/august 2010 (Gunnar og Sara)
Brasil: Høstferien 2010 (Sigrid og Einar)
India: Sannsynligvis januar 2011 - muligens i kombinasjon med 8th World Atheist Congress i Trichy. (Ida + 1 til - ikke avklart hvem)
Nigeria: tidspunkt ikke bestemt - kanskje høst 2010 (med forbehold om sikkerhet og at noen har kapasitet til å reise)

Både norsk og britisk UD fraråder for tiden sine innbyggere å reise til deler av Nigeria - inkludert Akwa-Ibom som er den delstaten hvor det er aktuelt for HAMU å involvere seg. Dette på grunn av fare for væpnet ran, overfall og kidnapping.

Brilliant book on Uganda

This month's recommended reading: Jane Bussmann The Worst Date Ever - War Crimes, Hollywood Heart-Throbs and Other Abominations (Macmillan )

While this book isn't hot off the press, it is still worthy of mention as it gives a brilliant introduction to the past two decades' events in Uganda for those of us who are not terribly clued-up on the Lord's Resistance Army and Ugandan politics. It is also one of the most entertaining and disturbuing books I've read in a long time, a brilliant and angry portrait of the conflict in North Uganda disguised as fluffy chick-lit. The author, Jane Bussmann, is a disillusioned Hollywood celebrity reporter who falls in love with a handsome human rights activist after seeing his picture in Vanity Fair magazine. In order to meet him, she decides to make a documentary on his work and manages both to blag some funding and to secure an invite to tag along to Uganda where he is about to clinch a peace treaty between the Ugandan government and the LRA. However, she rather predictably ends up stuck on her own in Gulu (a town in the most war-torn part of the country) while pretend-hubby flits around the world to attend to all his peace-keeping duties, such as meeting Bono and the US president. At first, she is only moderately interested in events around her, and her cynical portrayal of Gulu is hysterical. Sample:"The Acholi Inn attracted bigwigs, since it had a swimming pool. No-one was in it, of course. All over the world, hotel pools attract people who like to use water as a backdrop for looking nonchalant while fully clothed." However, as she starts to find more and more information about the atrocities committed by the LRA her cynicism is replaced with anger - anger at the Ugandan authorities for failing to safeguard its civil population, anger at the international NGOs for not doing enough, at the international media for not covering events (one renowned news magazine tells her they cannot run her article on kidnapped school girls because "they have already done Africa this month"). The entertaining celebrity anecdotes which peppers the first half of the book gets fewer and farther between as we hear about kidnappings, rape, mutilations, child soldiers, Joseph Kony and his spirit advisers, the crazy superstitions that seem to give Kony his inexplicable hold over the population, the ineffectual NGOs, and the bungling army who seems incapable or unwilling to conquer a low-tech rebel army of terrifed child soldiers. Jane more and more starts to question whether the conflict is prolonged because someone stands to gain from it, and as she starts to ask difficult questions and travel to remote refugee camps she also starts to get more and more paranoid about her own safety. Is it accidental that her hotel room is burgled and her laptop and camera stolen? Are the affable army colonels that sit drinking in the Acholi Inn every night plotting to have her killed? And what about the escaped child brides she interviews? Will they be alive next week? The next day?

I found this book very entertaining, and then I felt guilty for being entertained. However, some of the events portrayed are so horrifying that the odd Paris Hilton anecdote comes as a tremendous relief and helps make the subject more bearable. Yet, I was angry and inspired enough to want to go to Uganda myself to learn more, and I couldn't help being glad that HAMU actually is involved in Gulu where these events are taking place. Gunnar has been in Uganda for HAMU for the past two weeks now, next time I think I will tag along.

If you want to understand more about Uganda and why HAMU is involved in this country you could do a lot worse than to start with this book. Do not miss the brilliant potted history of Uganda in the appendix ( "Here is a map. Uganda is in the middle of Africa, between Rwanda, Sudan, the Congo and Kenya: Genocide, genocide, genocide, coffee.")

Reiseplaner for 2010/Travel plans 2010

Gunnar reiste til Uganda den 19. mars og skal være der i to uker. I januar var avtroppende medlem Kristin i India hvor hun kombinerte ferie med prosjektbesøk for HAMU. Einar var ved årsskiftet i Kampala hvor han var til stede på en workshop i forbindelse meden partnerevaluering.


Sara og Tuva reiser til Nepal i august, antagelig blir nytt medlem Gry med. Besøk til Brasil er planlagt, men det er uklart hvem som skal reise og når. Det har ellers vært snakk om besøk til Nigeria, men det er usikkert om noen i HAMUs styringsgruppe har tid til å reise (vi har bare fem ukers ferie vi som alle andre)

Gunnar went to Uganda on March 19th and is staying for two weeks.

In January Kristin visited our projects in India. Einar was in Kampala, attending a workshop in connection with an evaluation of one of our partners.

Sara, Tuva and Gry is planning a trip to Nepal in August. A date for a visit to Brazil has not been fixed yet, we are waiting to hear from our partners.

Interessert i å være med på HAMUs reiser? Vi tar gjerne med oss andre på turene. Du bør være i noenlunde god fysisk form samt villig til å dekke egne reiseutgifter. Vi i HAMU prøver alltid å være minst to som reiser sammen, både fordi det er tryggere hvis noe skulle skje, og fordi man da får med seg mer enn når man er aleine.

Interested in joining HAMU on our trips? We are happy to bring with us travel companions as long as you are in reasonably good health and willing to cover your own travel expenses. You'll get a chance to see the projects and meet some of the fantastic people who run our projects.

HAMU er også interessert i å komme i kontakt med humanister med interesse for Afrika eller Asia som kan tenke seg å ta små oppdrag for HAMU. Akkurat nå får vi henvendelser fra Nigeria og Malawi om prosjekter, men vi er usikre på om noen i styringsgruppa har kapasitet til å reise dit. Dersom du har planer om å reise til et land eller område som er av interesse for HAMU hører vi gjerne fra deg - da kan det være aktuelt å dekke utgifter mot at du gjør en jobb for oss mens du er der.

HAMU is also interested in getting in contact with independent travellers who can visit countries/areas of interest to HAMU and report back. We can then cover expenses in return for services such as assessing potential partners and projects, project visits and fact-finding.

HAMU can be contacted at hamu@human.no