lørdag 15. september 2012

Veganer på tur: Uganda

Skrevet av Sara
 

En røff guide til vegansk mat i Uganda. 

Jeg ble veganer i månedsskiftet februar/mars 2011. Fem dager etter at jeg tok beslutningen satt jeg på flyet til Delhi på vei til nytt HAMU-oppdrag og stirret på et rundstykke med smør og ost og lurte på om jeg kanskje burde ha planlagt overgangen litt bedre

Veganer i Uganda!

Bananer i lange baner


Beslutningen om å konvertere til vegansk kosthold ble tatt raskt, og som et resultat av å ha lest boka "Eating Animals" av Jonathan Safran Foer. Flybilletten ble selvsagt bestilt på et tidspunkt da jeg ennå spiste kjøtt og andre animalske produkter. Min første tur som veganer tillot jeg meg selv derfor litt slingringsmonn siden jeg ennå var i omleggingsfasen. Å unngå kjøtt i India er selvsagt lett, og jeg prøvde å unngå meierirpodukter så godt jeg kunne, men tillot meg å spise litt paneer og hotellets pannekaker. Den første skikkelige ilddåpen som veganer på tur kom derfor i januar 2012 når jeg var i Nepal. Siden har det blitt flere turer, og det blir lettere for hver gang, siden jeg til stadighet lærer mer om hvilke spørsmål jeg skal stille og hva jeg skal be om for å få det jeg vil ha, samt hva slags strategier jeg skal følge for å unngå at jeg blir gående uten mat en hel dag. Jeg er nemlig veganer av etiske grunner, og etter den første tilvenningsfasen var det slutt på å være fleksibel. Nå vil jeg heller gå sulten enn å spise noe som inneholder animalske produkter. Samtidig må jeg nesten slå meg til ro med at når jeg har spurt fem ganger om noe inneholder egg eller melk eller kjøtt og fått det samme svaret fem ganger, så må jeg bare anta at jeg får noe som er vegansk, selv om jeg ennå ikke har truffet en eneste ugander som vet hva en veganer er. Selv ordet "vegetarian" er ukjent for de fleste. Så hva har jeg spist her i Uganda?

Frokost: Frokost består av brød, frukt, fersk juice og kaffe eller te. Alle hoteller har en oppfatning om at turister vil ha masse egg til frokost, men etter et par dager har jeg oppdratt dem til å sløyfe disse, og til å ikke smøre smør på toasten min. Frukten er som oftest en banan, melon og ananas. Med litt egenkjøpt peanøttsmør blir dette et helt ok måltid selv om brødet er hvitt og har lite fiber.


Lunsj: Typisk lunsj er Uganda er ris, posho (grøt av et eller annet mel), matoke (bananstuing), kjøttstuing eller fisk, bønner og noe grønnsaker. Min lunsj blir da ris og/eller posho/matoke med massevis av bønner og grønnsaker. Jeg spiste også en supergod lunsj som bestod av 340 gram avocadosalat fulgt av 400 gram fruktsalat kjøpt i delikatessedisken på Tusky's supermarked, som du finner flere steder i Kampala. Fin avveksling fra all den kokte maten, og magen min ble glad for litt ekstra fiber! Du kan også gjerne legge turen innom 1000 cups, som har smoothies, fersk juice, salater, sandwicher, grillet frukt med peanøttsmør (!) i tillegg til god kaffe og sesamboller (ristede sesamfrø og sukker). 1000 cups er fin ikke bare til lunsj, men også frokost, snacks, cocktails og lettere middager. Bare vær obs på at maten tar tid! Opp til en time for en salat. Det positive er at de da tilbereder maten etter hvert slik at du ikke får noe som har stått og samlet bakterier i et lunkent kjøleskap, men du bør ha god tid for å spise her.


Typisk lunsj: ris, bønner, grønnsaker
Luksuslunsj: rødkålsalat med ananas og sitrus på 1000 Cups.

Snacks/mellommåltid: Jeg har alltid med Clifbars eller andre energibarer på reise, fordi jeg har panikk for å ikke få i meg nok næringsrik mat. jeg kan sikkert overlever på chips og peanøtter, men jeg har ikke særlig lyst til å prøve. I tillegg supplerer jeg med juice, nøtter, kjeks og frisk frukt. Supermarkedene her (og noen kafeer) har soyamelk, og jeg har også funnet kjeks uten egg og melkepulver. I tillegg må det bemerkes at du alltid bør spørre om hvilket merke de har når du ber om Soyamelk siden Lactasoy tilsetter melkepulver i sin soyamelk. Her må det bemerkes at jeg også fant kjeks som var merket med "Free from animal products" men som hadde helmelkspulver som ingrediens nr 3, så det lønner seg å alltid sjekke ingrediensene før man kjøper. Det eneste jeg strever litt med i Kampala er å finne nok frukt. Frukt- og grøntmarkedet er et stykke unna, og det er lite fruktselgere ute på gatene, så hvis jeg ser en dame med en kurv bananer på hodet er det bare å sette i gang med et lett jogg og ikke la anledningen gå forbi.
Banadama på Kampala Road! 3 bananer for 1000 shillings.


Pasta på Mambapoint. MMM!

Middag: Her er det litt ymse siden vi prøver ut nye restauranter hver dag. På Chong Qing (kinesisk) fikk jeg god mat med haugevis av tofu. De har flere vegetarretter med eller uten tofu som lett kan veganiseres ved å be dem bytte ut østerssaus med soyasaus. Mamba Point (italiensk) var også en god opplevelse. Etter å ha kommet med den vanlige forklaringen om hva jeg spiser og ikke spiser forsikret keleren meg om at han hadde forstått hva jeg ville ha og smilte av og kom med forslag til flere retter som kunne funke. Bare det å ha mer enn en rett å velge mellom var jo fantastisk. Og jeg fikk virkelig den beste pastaretten jeg hadde spist på lenge! I tillegg bemerket kjøtteterne ved bordet at maten min så god ut. Score! Det eneste stedet som ikke har vært særlig veganvennlig til nå har vært Sam's. Til tross for at de har flere indiske vegetarretter på menyen var det eneste valget jeg fikk grønnsaksandwhich med valg av poteter. Faze 2 var heller ikke kjempefantastisk. Det luktet grillet kjøtt over hele restauranten, og mens mitt middagsselskap bestilte Leg of goat (1,2 kg kjøtt delt på to personer) hadde jeg valget mellom et par indiske retter. Siden jeg har dårlig erfaring med indisk mat (har har jo alltid jævla smør og melk i alt) var jeg litt pessimistisk. Etter å ha spurt de vanlige fem gangene om det var sikkert at det ikke var melkeprodukter i dahl'en fikk jeg allikevel dahl med joghurt på toppen. Faze 2 er kjempemørk, så hadde jeg ikke hatt med lommelykt og inspisert maten hadde jeg kanskje ikke oppdaget det før det var for seint. jeg fikk ny dahl, men da var jeg blitt såpass engstelig for hva som skulte seg oppi at jeg ikke turde spise mer enn en brøkdel. Jeg har tidligere erfart at melk kan gjøre meg kjempedårlig siden kroppen min tuydeligvis ikke er i stand til å fordøye melkeprodukter lenger. Uansett: konklusjonen er at det ikke er så verst å være veganer i Kampala så lenge du er tydelig på hva du vil ha, har med lommelykt, og gjerne går på de litt dyrere restaurantene hvor det er trygt å spise rå grønnsaker. I tillegg må du være villig til å tolerere en viss grad av kjøttfråtsing rundt deg. 


Hvis andre lurer på hva som er tilgjengelig utenfor Kampala, så er kombinasjoner av ris, bønner og matoke/posho vanlige over alt. Søtpotet og andre grønnsaker er også lett å få på de tradisjonelle stedene. Backpackersteder har ofte et bedre vegetartilbud enn andre, f.eks. har Red Chillis camp i Murchison Falls nasjonalpark daglig et vegetarvalg som etter min erfaring også er vegansk (menyen deres endres fra dag til dag). Når du reiser er det også alltid boder langs veien hvor de selger grillede maiskolber, grillet grønn banan (plantain), bananer og peanøtter. Bare husk å kjøpe rikelig med søte bananer når du har sjansen, så klarer du deg fint! OBS! Forberedt deg på at hvis du sitter i en bil som stopper langs et salgssted langs veien, så vil du få ti grillpinner med kjøtt i trynet i det du åpner bilvinduet.
Hold tilbake spyrefleksen og husk at folka du møter langs veien ikke aner at veganere fins, de skjønner ikke at du syns det er ekkelt.

Vi kjøper bananer langs veien. Her koster en klase mellom 2000 og 3000 shillings.
Hva passer vel bedre til avslutning enn nok et bilde av denne lille fruktelskeren? (Bilde tatt i Nile High Camp ved Bujagali Falls)

Neste gang jeg befinner meg i Uganda planlegger jeg å oppsøke alle veganeres store forbilder - fjellgorillaene! Noen som vil være med?

fredag 14. september 2012

Besøk hos Freedom and Roam Uganda

Tirsdag 11. september hadde HAMU møte med Freedom and Roam Uganda på deres kontor i Kampala. Farug er en gjeng tøffe lesber som kjemper for homofiles rettigheter i Uganda. De som har fulgt med litt vet at homofile ikke er særlig populære I Uganda, de blir beskyldt for pedofili og perversjoner, og flere trangsynte politikere har flere ganger prøvd å få innført dødsstraff for homofil sex.


De tøffe jentene i Farug
 Et problem Farug-jentene fortalte oss om var "recruitment". De må passe seg så de ikke har aktiviteter for homofile under 18, for da kan de bli beskyldt for å rekruttere nye personer til å bli homofile. Av samme grunn er det mange HIV/AIDS programmer og andre helseprogrammer rettet mot risikogrupper som totalt ignorerer homofile og transpersoner. Man er redd for at hvis de snakker åpent om dette eller deler ut kondomer eller gir helseråd til disse gruppene, så vil det bli sett på som en oppfordring til homofili. I dette miljøet er det ikke lett å kjempe for homofiles rettigheter, men Farug gjennomførte sammen med andre lokale organisasjoner og aktivister den aller første Gay Pride her i Uganda for et par måneder siden. De kalte det Beach Pride og samlet seg i Entebbe, naboby til Kampala. Eventet samlet over 100 deltakere og fikk mye oppmerksomhet utenlands. Det endte selvsagt med at noen ringte politiet som avbrøt arrangementet og arresterte flere deltakere, men siden det ikke er ulovlig å ta seg en fest i Uganda hadde de ikke noe grunnlag for å holde dem fengslet, og det virket på Farug- jentene som arrestasjonen denne gangen var mer irriterende enn traumatiserende. 

Farug jobber med å lage en dokumentarfilm om homofili i Afrika for å vise at dette ikke er en perversjon som ble innført med den hvite mann, men snarere noe man finner til alle tider i alle kulturer. I stedet for å kjempe mot at folk skal kunne forelske seg i den de vil er det bedre å feire dette som et uttrykk for kulturelt mangfold og individuell frihet.

HAMU er stolte over å sponse både Beach Pride og Farugs dokumentarfilm.


Det hører selvsagt med til historien at farug av opplagte grunner ikke er registrert som NGO hos myndighetene, og at de ikke leier kontorer under organisasjonens eget navn. Les mer om Farug på www.faruguganda.org


Kasha, leder av Farug, kommer til Norge i anledning HAMUs Solidaritetskonferanse den 2. mars 2013. Årets tema er homofiles rettigheter. Støtt HAMU og Farugs arbeid ved å delta på konferansen. Stedet blir Høgskolen i Oslo og Akershus, mer detaljer vil komme på www.human.no seinere. 


onsdag 12. september 2012

Arbeidsdag i Kampala

Skrevet av Sara

I dag har jeg få eller ingen møter, og jeg har derfor flyttet HAMU-kontoret til 1000 Cups, den beste og behageligste plassen å  sitte med en kopp kaffe og slappe av. Dype lenestoler på terrassen med utsikt til suvenirbutikken de deler lokaler med og tak for å skjerme mot eventuelle regnbyger. Hva mer kan du ønske deg? De har også en skredder i etasjen under, så du kan få skreddersydd klær mens du venter. Og er dette ikke nok er et av de største Arts and Crafts-markedene rett over gata. Men ikke tro jeg driver dank. Mens Gunnar er på møte om den ene humanist-skolen (som er truet av nedleggelse pga uenighet mellom styret og daglig leder) så sitter jeg og kladder innlegg til blogg og nettsider, samt går gjennom utkast til Norad-søknader.
1000 cups! - Før det begynte å regne...


Det har regnet masse i Kampala de siste dagene. Det er regntid, men været skifter like mye her som hjemme i Stavanger. Når sola er framme er det godt og varmt, når det skyer til blir det mørkt, temperaturen synker flere grader og det er fram med jakke/genser/langbukser. Med en gang sola kommer fram igjen er det av igjen med klær fordi da er det for varmt. Og  med en gang regnbygene stter inn synker aktiviteten, gatene blir tomme for trafikk, folk avlyser avtaler, og alt går tregt. Hvis det regner om morgenen blir frokosten på hotellet  servert seinere og bordene i restauranten er ikke vasket. Litt forståelig, for utenfor hovedgatene er veien ikke asfaltert og de blir forvandlet til gjørmehull uten like. Ikke rart at både bilister, motosykkeltaxier og fotgjengere holder seg hjemme! Akkurat nå sitter jeg under blikktak og ser på et kjemperegnskyll og kjenner at alle planer om å rusle ut på litt shopping er kansellert til været blir finere!

Triste nyheter

En av Chope-jentene døde i går. Hun døde av malaria. Chope-jentene er årets kull i prosjektet Empowering Vulnerable Girls, som er et prosjekt rettet mot tenåringer fra fra flyktningeleirene i nord. Prosjektet retter seg særlig mot jenter uten familie, da disse er svært sårbare. Jentene har ofte en dårlig allmenntilstand når de kommer inn i prosjektet grunnet mangelfullt kosthold, mange barnefødsler, vold og fattigdom generelt. Målet med prosjektet er å gi dem et sted og bo og ferdigheter slik at de kan tjene penger selv og ikke være avhengig av å finne menn som kan beskytte dem. Mange menn behandler disse jentene dårlig, de fleste har blitt banket opp av kjærester i tidligere forhold.

Chope er et navn på et sted i det nordlige Uganda (også kjent som Konyland etter at filmen Kony 2012 fikk millioner av seere på You Tube). Dette er det tredje året HAMU støtter prosjektet, og det er den andre jenta som dør i år. Vi er svært lei oss hver gang slikt skjer, vi vil helst slutte året med like mange jenter som vi startet med, og hvis noen forsvinner vil vi helst at det skal være av andre grunner enn at de dør.

tirsdag 11. september 2012

Talentshow i Kampala

Skrevet av Sara

Min første hele dag i Kampala (søndag) sov jeg lenge (ankom hotellet 00:45, etter å ha vært på reisefot i over tolv timer, så det syns jeg at jeg kunne unne meg). Med lenge mener jeg til klokka 9 lokal tid. Var ute av hotellet klokka ti og tilbrakte først er par timer med å rusle rundt i gatene og prøve å orientere meg samt finne et sted hvor jeg kunne få tak i lokal valuta. Siden det var søndag var de fleste vesklingsbyråene stengt, men på den annen side var det lite trafikk i gatene og relativt behagelig å rusle rundt. KLokka tolv ankom jeg Obrigatto Social Club hvor HALEA (Humanist Association for Leadership, Empowerment and Accountability) holdt et talentshow som hadde vært i gang et par timer allerede. Dette inngår i deres prosjekt som er sponset av HAMU, og siden styringsgruppas første reakasjon til planene om talentshow var heller skeptisk var det ok å få se med egne øyne hva det innebar. Talentshowet bestod for det meste av synging, både egenkomponerte låter og coverlåter, og flere av deltakerne framførte 2-3 sanger når de først var i gang. Noen sang på engelsk, men de fleste sang på enten Luganda eller morsmålet sitt. Innimellom konkurransebidragene bidro team HALEA med sanger og sketsjer om å holde byen ren, hvor viktig det er å gå på skole, verdensfred og kjærlighet (Humanist Love). I tillegg var det en del tradisjonell dans. Det var først litt glissent med tilskuere, men etter kirketid tok det seg opp, da ankom de fleste foreldrene. Showet ble også brukt som plattform til å lansere siste utgave av Open Talk Magazine (også en del av prosjektet), hvor hovedtema var seksuell utnyting av jenter og misbruk av makt. Alle som var til stede fikk en kopi med seg hjem. 

 
HALEAs prosjekter har som formål å engasjere tenåringer og bidra til at de får informasjon om- og mulighet til å diskutere- ting som seksualitet, graviditet, kjærlighet, ekteskap,. likestilling,voldtekt, og homofili, samt at de får utvikle evnen til refleksjon, diskusjon, og bevissthet rundt egne holdninger. Hvis det høres ut som noe litt a la humanistiske konfirmasjonskurs, så er det noe av grunnen til at vi falt for prosjektet i utgangspunktet. HALEA trekker også inn foreldre og lærere, fordi de vet at en del av temaene de tar opp er kontroversielle, og de er avhengig av at foreldre og skoler forstår hvorfor det er viktig for ungdom å sette seg inn i disse problemstillingene. Mye av begrunnelsen for prosjektet er at skolene er for eksamensrettet, og at viktige tema som ikke er en del av pensum ikke blir tatt opp fordi det ikke er tid, eller fordi de blir ansett som for tabu (som homofili).

Opprinnelig hadde vi blitt fortalt at showet skulle vare til klokka syv, men klokka fire begynte de å runde av programmet. Da hadde teamet showet på scenen i nærmere seks timer, og også tilskuerne begynte å bli slitne. Dessverre ble ikke vinneren av konkurransen annonsert, da dommerne ville bruke mer tid på å gå gjenom sine skjemaer, men alle deltakerne fikk tilbakemelding om sine prestasjoner før de ble sendt hjem. Premien for den som vinner er et utdanningsstipend. HALEA har også planer om å utgi en CD med alle sangene de hadde laget til anledningen.
Alt i alt var det en fin dag. Hvor mye av budskapet som tilskuerne får med seg under et slikt arrangement er jo uvisst, men det er ingen tvil om at veldig mange ungdommer har jobbet veldig målrettet mot dette arangementet i månedsvis, at det har skapt mye aktivitet i HALEA og at det kan bidra til at organisasjonen blir mer kjent og nå ut til fler. 
"No means no" - Gunnar fikk i oppdrag i si noen ord og er streng med gutta i salen


 
Til slutt må jeg beklage at bildene til dette innlegget blir såpass dårlige.  Jeg har ennå ikke funnet den magiske knappen som gjør at mitt kamera tar gode bilder i dempet belysning, og siden vi var under halvtak med tunge regnskyer utenfor var det ikke veldig mye naturlig lys. Hvis Gunnar har fått bedre bilder med sitt proffe kamera kan det være at vi får lagt ut noen litt finere bilder etter hvert. Bildene er også er ekstra dårlige fordi noe skjer når jeg laster dem opp til bloggen akkurat nå, antagelig pga dårlig internettforbindelse som detter ut hvert 10. minutt.

mandag 10. september 2012

Sånn bor vi - Kampala


Hotell i Kampala
Skrevet av Sara

Luksus med myggnetting utem hull!
Jeg tenkte jeg skulle starte med noen bilder fra hotellet vårt i Kampala. HAMU skal jo som kjent ikke bruke penger på luksushotell når vi reiser, og i Kampala er det en utfordring, fordi sjiktet mellom luksushoteller og backpackersteder er veldig ymse. For øyeblikket ser det ut til at vårt foretrukne hotell er Excellent Hotell, som ligger i de øverste etasjene av et heller nedslitt kjøpesenter midt i Kampala sentrum. Jeg ankom natt til søndag, og måtte da per instruks rope på sikkerhetsvakta for å få ham til å heise opp gitteret som stengte inngangen. Selv om jeg har vært i Uganda før, er hvert besøk en ny erfaring. Førsteinntrykket er at her er kulturen veldig forskjellig fra India og Nepal som var de siste landene jeg besøkte for HAMU. Her var det nemlig ingen på hotellet som leet et øyelokk når min drosjesjåfør (som hadde båret bagasjen min opp alle trappene til 6. etasje) grabbet nøkkelen og ble med helt inn på rommet. Tror faktisk ikke jeg har opplevd i noe annet land at drosjesjåføren har blitt med inn til resepsjonen en gang, og i hvert fall ikke helt inn på rommet, men her er visst sånt greit. Uansett, han satte bare fra seg bagasjen og bemerket at rommet var fint før han forsvant, så det var ikke det at det oppstod noen ubehagelige situasjoner eller noe, men jeg merket bare at Uganda skiller seg ut fra de andre landene jeg besøker.
Hotellet er for så vidt ok. Rommene er reine og ganske store, de har tepper på golvene som jeg ikke syns noe om, og det nye testamentet ligger svært synlig framme. Og - luksus! - det har skikkelig myggnetting. Bra for meg som denne gang ikke har gjort noen turforberedelser ut over å booke flybillett. Malariamedisin har jeg i hvert fall ikke brydd meg med å skaffe. Så da får vi bare satse på at myggnetting er nok til å holde malariaen unna. Ellers henger vinduene litt på skakke, det er ikke gardin på badet, så jeg håper at det er noe reflekterende belegg på vinduet som gjør at ikke halve Kampala har utsikt til meg når jeg dusjer. Det er jo fint med panoramautsikt fra dusjen, men det hadde vært ok å vite at denne bare gikk en vei. Restauranten er også under oppussing, i det hele tatt lever hotellet ikke opp til hvordan de presenterer seg på nettet, men de har i hvert fall en ok terasse hvor vi kan spise freokost og se på trafikken utenfor. 


Badet mitt med improvisert gardin
 

tirsdag 14. august 2012

Miriam og Sara på plass i India (og på vei til Nepal)

Tomb of Humayyun, Delhi

Vi har vært på plass i India siden onsdag 8. august, men dårlig tilgang til internett i Vijayawada har gjort det litt vanskelig å blogge (og oppdatere Facebook, og sjekke mail). Akkurat nå (søndag 12. august) befinner HAMUs to utsendte seg i en dobbeltseng på Indira Gandhi International Airport hvor vi slår i hjel tid før neste fly  til Kathmandu. Og nei, det er ikke fordi vi har blitt så gode venner underveis at vi bare måtte hoppe til køys sammen, det er mest av praktiske grunner. Med ni timer mellom flygningene gadd vi ikke betale for hotellrom i Delhi, så vi benytter oss av flyplassens tilbud om seng og dusj, og siden vi har litt referatskriving og blogging/fotoredigering å gjøre unna, var det greit å være på samme rom.

Dette har vært en bra tur så langt, selv om den blir kort og hektisk. Vi hadde en dag i Delhi til sight-seeing, og siden dette er Miriams første tur til India ble det ganske kort tid for henne til å akklimatisere seg og bli vant til språk, vær, lukter og lyder med mer, men det går bra. I delhi leide vi bil med sjåfør/guide og lekte turboturister. Templer, monumenter og shopping ble gjort unna på noen timer. Vegetarrestaurant ble det også tid til. Og nei, India er ikke et paradis for oss som er veganere (dvs Sara). Det er mye vegetarmat å få tak i, men med en gang du sier at du ikke kan ha meieriprodukter og dermed ikke smør er det begrenset utvalg. Men mat blir det.

Etter et kort døgn i Delhi bar det videre til Vijayawada med Air India hvor vi ble hentet av partner Samskar ved styreleder Lavanam. Første ettermiddag ble rolig og vi fikk tid til å rusle litt rundt på egen hånd. Vi kan rapportere at HEFs faste hotell (DV Manor) har pusset opp, og baren har gått fra engelsk pub til mørk hule. Sikkert stilig, men med mørke vegger, mørkt gulv, mørke møbler og mørkt tak pluss lie lys trenger du hodelykt for å lese cocktailmenyen. Men rommene er fine!

Velkomstkomiteen på barnehjemmet i Vemavaram


Vi har nå lagt bak oss noen hektiske dager med mange inntrykk og opplevelser, men hovedkonklusjonen er at vi har en god tone med våre partnere, prosjektene går bra og noen av dem begynner å nærme seg en avslutning. Vi har også redusert bevilgningene til en del av prosjektene i år, og fikk bekreftet at partnerne har klart å omstille seg til de nye budsjettene. Videre har vi fått med oss tradisjonell dans, avslutning for avgangskullet med multi-purpose health workers, vi fikk hilse på det nye kullet, vi fikk innvie et nytt training centre for kvinner i en landsby utenfor Vijayawada, vi har truffet VMM sine frivillige damer og vi har besøkt barnehjemmet i Vemavaram. I tillegg har vi rukket å trene daglig på hotellets helsestudio, vi har fått fantastiske hennadekorasjoner på hender og føtter av jentene på kvinnehjemmet Gora Abhay Nivas (og vi har med oss henna hjem), og i dag fikk vi med oss et møte hvor en gruppe ungdommer som har vært på utveksling til Tyskland delte sine inntrykk fra besøket foran en fullsatt sal på ateistsenteret. Gøy å få med oss noe av den "vanlige" aktiviteten på senteret også, og ikke bare den prosjektrelaterte, og positivt å se at det nå kommer en ny generasjon med yngre ateister. En del av de mest sentrale personene ved senteret begynner jo å bli gamle, det er det ingen tvil om. Vi skal selvfølgelig hilse hjem til resten av HAMU, både gamle og nye styre/styringsgruppemedlemmer, samt Levi, Even og alle andre fra Norge som har vært innom senteret de siste årene.
Ernæringsopplæring. To frivillige forklarer hvordan lage næringsrik og billig mat.


Vi har også med oss en del kjekke ting hjem i bagasjen, noe av det kommer til å dukke opp på månedens auksjon på nettside/Facebook, så følg med!

Neste gang må vi nok sette av enda mer tid, for tre dager er litt lite. Når Samskar i tillegg prioriterte å ha møte møte foran prosjektbesøk (hver partner fikk legge opp program med oss en dag hver) begynner det å bli lenge siden  noen fra HAMU har besøkt Tyvenes landsby eller skolen for stammejenter.

Nå går turen videre til Kathmandu hvor vi har nye tre dager til å besøke tre partnere og fire pågående prosjekter. Vi starter beinhardt med å delta på et møte mellom Society for Humanism og den nepalske kvinnekommisjonen tre timer egtter vi har landet, og deretter kommer det til å gå slag i slag. Fortsettelse følger!

Hennahender!