Hamubloggen: Litt mer om landmineprosjektet

Tirsdag den 27. juli besøkte var HAMU på feltbesøk for prosjektet Landmineskadde vender hjem. Dette er ikke et prosjekt som retter seg mot religiøs og tradisjonell undertrykking, men er et prosjekt som tar sikte på å hjelpe noen av samfunnets svakeste med å bygge opp livene sine etter krigen. Alle som deltar i prosjektet, både de som får hjelp og de som styrer prosjektet, er skadet av landminer, de aller fleste mangler ett eller to bein og noen mangler også en arm. Prosjektet tar sikte på å hjelpe landmineofrene med å bygge opp en normal tilværelse utenfor flyktningeleirene. Personer med funksjonsnedsettelser har tradisjonelt blitt dårlig behandlet i Uganda, og myndighetene gjør lite for å tilrettelegge for denne gruppen. Typisk for de som får hjelp er en kvinne vi besøkte denne dagen. Hun har mistet det ene beinet. Gjennom prosjektet har hun fått nytt hus på land som tilhører familien, men som har ligget brakk mens de bodde i flyktningeleir ikke langt unna hjemmet sitt i Odek. I flyktningeleiren levde hun av de matrasjonene hun fikk gjennom World Food Programme. Nå dyrker hun nok mat til seg og familien. På det meste bodde ca. 2 millioner mennesker, eller 90 % av befolkningen utenfor byene i nord, i slike leire. Grunnen var at Lord's Resistance Army drev systematisk terror mot sivilbefolkningen. Det er anslått av hver 3. gutt og hver 6. jente i det nordlige Uganda på et tidspunkt har vært bortført av LRA. Myndighetene oppfordret derfor innbyggerne til å flytte inn i leire slik at de lettere kunne garantere tryggheten deres. mange sluttet også å dyrke jorda for å unngå å bli plyndret av opprørerne. Dette bidro også til å gjøre dem avhengige av hjelpen de fikk gjennom leirene. Leirene er nå tømt, men for de med fysiske handikap har det vært vanskelig å flytte hjem siden alt må bygges opp fra bunnen av. Enkelte har bodd i leire i over 20 år, i mellomtida har jordene ligget brakk og hyttene har smuldret opp. GALMSG har hatt stor suksess med å dele ut geiter – det er umulig å finne nok fôr til geitene i leirene, så for å holde dem i live må eierne flytte hjem. Dessverre hadde ikke kvinnen vi traff råd til å sende de seks barna sine på skolen – hun må betale 5000 shilling – ca. 13 kr - per termin per barn, noe som er for mye penger for henne akkurat nå. På gården dukket det også opp noen menn som hadde fått okser og plog gjennom prosjektet. Oksene var tatt med slik at vi kunne beundre dyrene og få demonstrert ferdigheten de har opparbeidet seg i å pløye. De var fornøyde med oksene og oplæringen, men ønsket seg arbeidshansker og gummistøvler, noe prosjektet ikke har satt av penger til. Siden det krever styrke å håndtere okser får de landmineskadde hjelp av funksjonsfriske slektninger. De som har fått okser er organisert i grupper på fem som må samarbeide og hjelpe hverandre. De mener selv dette har vært vellykket fordi de da kan hjelpe og støtte hverandre.

Etterpå at jordet var pløyet satt vi i skyggen av tuntreet og hørte på deltakerne fortelle om livene sine.

De påstår at de ikke er redde for Joseph Kony lenger – men dette vil endre seg dersom han dukker opp igjen.