torsdag 5. august 2010

Safari

Elefant v/ Nilen

Undertegnede er tilbake etter tre dager på safari. Hvor: Murchison national Park. Hva slags tur: Red Chillis tredagers for de som har et begrenset reisebudsjett. Med hvem: 14 tilfeldige personer. Fire tyskere, et fransk par, syv usanere + meg. Den ene usaneren var misjonær, fem var fra Texas og var her på vegne av kirken sin og en hadde tilbrakt sommeren med å kartlegge aidstilfeller som en del av forskningsprosjekt. Jeg holdt meg mest til usanerne da de andre europeerne ikke var så veldig kontaktsøkende. Selv om vi mildt sagt var ganske uenige om det meste når det gjaldt politikk og religion og krig og fred og sånn, så holdt vi fred og hadde en kjempefin  safari. Den eneste nedturen var at vi ikke fikk sett geparden som holder til i parken og at vi ikke fikk fine bilder av giraffer fordi den ene gangen vi var skikkelig nærme så fikk sjåføren melding om at en løve befant seg i synsvidde og hastet av gårde. Kanskje den ene texanerens ord skal få oppsummere turen: "I feel like I'm in Jurassic Park, only this is nicer"
Elvecruise på Nilen - utsikt mot Murchison Falls

onsdag 4. august 2010

Litt mer om landmineprosjektet

Tirsdag den 27. juli besøkte var HAMU på feltbesøk for prosjektet Landmineskadde vender hjem. Dette er ikke et prosjekt som retter seg mot religiøs og tradisjonell undertrykking, men er et prosjekt som tar sikte på å hjelpe noen av samfunnets svakeste med å bygge opp livene sine etter krigen. Alle som deltar i prosjektet, både de som får hjelp og de som styrer prosjektet, er skadet av landminer, de aller fleste mangler ett eller to bein og noen mangler også en arm. Prosjektet tar sikte på å hjelpe landmineofrene med å bygge opp en normal tilværelse utenfor flyktningeleirene. Personer med funksjonsnedsettelser har tradisjonelt blitt dårlig behandlet i Uganda, og myndighetene gjør lite for å tilrettelegge for denne gruppen. Typisk for de som får hjelp er en kvinne vi besøkte denne dagen. Hun har mistet det ene beinet. Gjennom prosjektet har hun fått nytt hus på land som tilhører familien, men som har ligget brakk mens de bodde i flyktningeleir ikke langt unna hjemmet sitt i Odek. I flyktningeleiren levde hun av de matrasjonene hun fikk gjennom World Food Programme. Nå dyrker hun nok mat til seg og familien. På det meste bodde ca. 2 millioner mennesker, eller 90 % av befolkningen utenfor byene i nord, i slike leire. Grunnen var at Lord's Resistance Army drev systematisk terror mot sivilbefolkningen. Det er anslått av hver 3. gutt og hver 6. jente i det nordlige Uganda på et tidspunkt har vært bortført av LRA. Myndighetene oppfordret derfor innbyggerne til å flytte inn i leire slik at de lettere kunne garantere tryggheten deres. mange sluttet også å dyrke jorda for å unngå å bli plyndret av opprørerne. Dette bidro også til å gjøre dem avhengige av hjelpen de fikk gjennom leirene. Leirene er nå tømt, men for de med fysiske handikap har det vært vanskelig å flytte hjem siden alt må bygges opp fra bunnen av. Enkelte har bodd i leire i over 20 år, i mellomtida har jordene ligget brakk og hyttene har smuldret opp. GALMSG har hatt stor suksess med å dele ut geiter – det er umulig å finne nok fôr til geitene i leirene, så for å holde dem i live må eierne flytte hjem. Dessverre hadde ikke kvinnen vi traff råd til å sende de seks barna sine på skolen – hun må betale 5000 shilling – ca. 13 kr - per termin per barn, noe som er for mye penger for henne akkurat nå. På gården dukket det også opp noen menn som hadde fått okser og plog gjennom prosjektet. Oksene var tatt med slik at vi kunne beundre dyrene og få demonstrert ferdigheten de har opparbeidet seg i å pløye. De var fornøyde med oksene og oplæringen, men ønsket seg arbeidshansker og gummistøvler, noe prosjektet ikke har satt av penger til. Siden det krever styrke å håndtere okser får de landmineskadde hjelp av funksjonsfriske slektninger. De som har fått okser er organisert i grupper på fem som må samarbeide og hjelpe hverandre. De mener selv dette har vært vellykket fordi de da kan hjelpe og støtte hverandre.

Etterpå at jordet var pløyet satt vi i skyggen av tuntreet og hørte på deltakerne fortelle om livene sine.

De påstår at de ikke er redde for Joseph Kony lenger – men dette vil endre seg dersom han dukker opp igjen.

Oksene er satt i arbeid
Ungene burde vært på skolen, men familien kan ikke betale de 13 kronene det koster per termin.
Under tuntreet. Legg merke til krykkene. Huset i bakgrunnen er finansiert gjennom HAMU/Norad.

mandag 2. august 2010

Rolig dag i Kampala

Det begynner å nærme seg slutten på HAMUs offisielle program. Undertegnede reiser på safari tirsdag, mens Gunnar fortsatt har noen møter i Kampala. Det betyr at bloggen vil bli oppdatert litt mer sporadisk de neste dagene, men det vil fortsatt komme litt nyheter og informasjon, og forhåpentligvis noen fine bilder av løver og sjiraffer.

Søndagens workshop var OK - vi startet nok en gang 1,5 timer for seint. Nå er ikke vi i HAMU fanatiske på å starte akkurat på tiuda, men når det har blitt et såpass stort tema i denne bloggen, så er det fordi det går med så mye tid til å vente på andre, og da blir det et irritasjonsmoment.

Dagen i dag har vært rolig. Første dag på 10 dager uten program fra morgenen av, så da ble det en tur innom 1000 Cups. Sara dro om ettermiddagen hjem til Betty - executive director for UHESWO - på lunsj mens Gunnar hadde møter med Deo fra UHASSO i byen.